Skriftlig spørsmål fra Vigdis Giltun (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:865 (2010-2011)
Innlevert: 09.02.2011
Sendt: 10.02.2011
Besvart: 17.02.2011 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Vigdis Giltun (FrP)

Spørsmål

Vigdis Giltun (FrP): Det er satt en begrensning for hvor mye eiendomsskatten kan økes fra ett år til ett annet.
Hva er bakgrunnen for denne grensen, og er det lov å øke eiendomskatten med mer enn 2 kroner pr. 1000 ved både å øke promillesatsen og redusere bunnfradraget samme året?

Begrunnelse

Bystyret I Fredrikstad fattet vedtak om endring i forbindelse med budsjett 2011 som innebærer at promillesatsen for eiendomsskatten økes fra 2,1 til 3,7 samtidig som bunnfradraget reduseres fra 400.000 til 200.000 kroner. Selv om bunnfradraget ikke faller helt bort i dette tilfellet, er det en reduksjon, det vil si delvis bortfall som gir en høyere total økning enn det som er tillatt.
Jeg viser til Eigedomsskattelova. 4. kapitlet. – Skattesatser. § 13.
”Første året det vert utskrive eigedomsskatt i ein kommune, må skatten ikkje vera større enn kr 2 av kvart kr 1.000 av takstverdet. Seinare kan skatten ikkje i noko år aukast med meir enn kr 2 for kvart kr 1.000. Skatten kan likevel aukast med kr 3 for kvart kr 1.000 for huslause grunneigedomar. Skatten kan aukast med kr 3 for kvart kr 1.000 for eigedomar som nemnde i § 12 bokstav a same år som kommunen innfører botnfrådrag i eigedomsskatten. Skattøyret kan ikkje aukast same år som botnfrådrag fell bort. Derimot kan eigedomsskatten setjast ned til dei nemnde minstegrensene frå eit år til det neste utan omsyn til kor høg skattesatsen er frå før.”
Hvis kommunen har rett til å oppjustere skattesatsen med inntil 2 promille og samtidig redusere bunnfradraget samme år vil økningen for en del av skattebetalerne bli større enn 2 promille.
Hvis intensjonen i loven som begrenser kommunens rett til å øke til 2 kroner pr.
1000 er ment for å beskytte eiendomsbesitter mot høyere årlig økning enn 2 promille blir ikke dette ivaretatt hvis bunnfradraget kan falle helt eller delvis bort samtidig som skattesatsen øker.
Forskjellig tolking av loven fører nå til stor usikkerhet og det er derfor viktig at svaret er klart og entydig.

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Eigedomsskattelova kapittel 4 fastsetter minimums- og maksimumsgrenser for skattesatsene ved utskriving av eiendomsskatt. Videre inneholder kapittelet regler om hvor mye skattesatsene kan økes pr. år fram til taket på 7 promille. Hovedregelen er at satsene ikke kan økes med mer enn 2 promille pr. år. Skattesatsene vedtas hvert år av kommunestyret i forbindelse med behandlingen av kommunens budsjett.
Reglene i eigedomsskattelova av 1975 om skattesatsene er en videreføring av tilsvarende regler som ble vedtatt allerede med skattelov for byene og skattelov for landet fra 1911. I forarbeidene ble disse reglene begrunnet med

”at der bør være en viss stabilitet i eiendomsskatten, der den er indført.” Uttalelsen må ses i sammenheng med at de kommunale skatteinntektene var forutsatt fordelt mellom flere skattearter. Forarbeidene til 1975-loven gir ikke noen nærmere begrunnelse for reglene, men uttaler at: ”På den andre sida meiner departementet at det bør verta lettare å auka eigedomsskatten for dei kommunane som ynskjer det. Ein gjer difor framlegg om at skatten som hovudregel i noko år ikkje skal aukast med meir enn kr 2 mot før kr 1 for kvart kr 1000 av skattegrunnlaget.”


Fra og med 1993 ble det innført adgang til å benytte bunnfradrag ved utskriving av eiendomsskatt på bolig- og fritidseiendom. Reglene om bunnfradrag står også i kapittelet om skattesatsene, og vedtas hvert år av kommunestyret. Loven inneholder ingen regler om størrelsen på bunnfradraget. I forarbeidene (Ot.prp. nr. 12 (1992-93)) ble forslaget til lovendring blant annet begrunnet med at;


”de foreslåtte endringene vil gi kommunene større muligheter for å foreta mer individuelle tilpasninger av eiendomsskatten på bolig- og fritidseiendommer til forholdene i de enkelte kommunene, hvor blant annet ønsker om særskilte fordelingsprofiler bedre kan ivaretas.”


Videre heter det;


”Samtidig legges det til grunn at det fortsatt skal være klare grenser for nivået på den tillatte eiendomsbeskatning, og at omleggingen som sådan samlet sett ikke skal gi grunnlag for et høyere nivå enn det gjeldende maksimalgrenser åpner for.”


Dette siste sitatet må ses i sammenheng med at innføringen av bunnfradrag ble foreslått i kombinasjon med en adgang til å øke skattesatsen til 9 promille ved bruk av bunnfradrag. Bakgrunnen for dette var at kommuner som allerede brukte maksimal skattesats på 7 promille ikke skulle tape proveny ved å innføre bunnfradrag. I proposisjonen heter det videre at;


”Departementet forutsetter at bunnfradraget fastsettes slik at kommunenes samlede proveny fra de eiendommer som er berettiget til bunnfradrag ikke overstiger hva totalprovenyet samlet sett ville ha vært fra de samme eiendommer ved bruk av en skattesats på 7 promille uten bunnfradrag. Ved bruk av høyere eiendomsskattesatser enn 7 promille vil bunnfradrag av en viss størrelse således være obligatorisk. Minimumsstørrelsen på bunnfradraget vil avhenge av takstnivået og strukturen i boligmassen m.v. i kommunen. Departementet forutsetter at eiendomsskattekontoret i kommunen foretar beregninger for å godtgjøre at det fastsettes et tilstrekkelig stort bunnfradrag.(…).”


Denne delen av lovforslaget fikk ikke tilslutning i Stortinget. Det ble imidlertid vedtatt regler om at skattesatsen ikke kan økes samme år som bunnfradrag bortfaller, og motsatt at skattesatsen kan økes med 3 promille det året bunnfradrag innføres.
Departementet har ikke tidligere uttalt seg om hvordan loven er å forstå, for det tilfelle at kommunen ønsker å øke satsen og samtidig redusere, men ikke fjerne bunnfradraget. Jeg er heller ikke kjent med at spørsmålet har vært behandlet hverken i rettspraksis eller juridisk litteratur. Loven innholder ingen eksplisitte regler som regulerer dette tilfellet. Heller ikke forarbeidene gir noe vektig bidrag til løsningen av denne spesielle problemstillingen.
Kommunene står fritt til å fjerne bunnfradraget uten satsøkning, og til å øke satsen gradvis opp mot de maksimale 7 promille samtidig med videreføring eller økning av bunnfradraget. Forbudet mot satsøkning kombinert med bortfall av bunnfradraget forutsetter etter ordlyden at fradraget fjernes helt. Effekten av satsøkning kombinert med reduksjon av bunnfradraget kan riktignok gå i samme retning, men normalt i mindre grad. Denne effektlikheten er neppe nok til å kunne innfortolke et generelt forbud også mot en slik kombinasjon. Klarest synes dette å være dersom fradragsreduksjonen er moderat, slik at det fortsatt blir gjeldende et betydelig bunnfradrag i kommunen. Men også ved en betydelig fradragsreduksjon kan det bli vanskelig å likestille dette med fullt fradragsbortfall, med mindre det gjenværende fradragsnivået blir helt bagatellmessig. Det kan for øvrig oppstilles eksempler hvor satsøkning alene gir like stor eller større skatteøkning enn en kombinasjon av en mindresatsøkning og redusert bunnfradrag.
Jeg kan derfor ikke se at loven generelt forbyr en kombinasjon av økt skattesats og redusert bunnfradrag.
Avslutningsvis minner jeg om at det er domstolene som i siste instans avgjør hvordan loven er å forstå. Hvor medlemmer av kommunestyret er uenig mht. lovligheten av kommunestyrets vedtak, kan dette eventuelt bringes inn for Fylkesmannen for lovlighetskontroll i henhold til kommuneloven § 59.