Skriftlig spørsmål fra Bent Høie (H) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:942 (2010-2011)
Innlevert: 22.02.2011
Sendt: 23.02.2011
Besvart: 25.02.2011 av helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

Bent Høie (H)

Spørsmål

Bent Høie (H): Jeg ber Helse- og omsorgsministeren redegjør for hvordan fristbestemmelsen skal forstås av helseforetakene etter at første kontakt med spesialisthelsetjenesten er innfridd, og hvilke rettigheter har denne pasientgruppen når første kontakt med spesialisthelsetjenesten er opprettet?

Begrunnelse

I Helsedirektoratets veileder IS 12-2004 står det følgende om når fristen for når spesialisthelsetjenesten senest skal yte helsehjelp:(S. 12)

"Fristen skal settes til et konkret tidspunkt, som sikrer at behandlingen både kan påbegynnes og fullføres som et medisinsk forsvarlig forløp. Det er ikke tilstrekkelig at behandlingen bare er medisinsk forsvarlig når den påbegynnes."

Det kan være tegn på at Helsetjenesten har begynt å legge mindre vekt på dette og tolke loven slik at når helsehjelpen har startet er fristen innfridd. I veilederne fra Helsedirektoratet (2008) der det står i punkt 6:

"Dersom det gis rett til prioritert helsehjelp, avgjør hva som er medisinsk forsvarlig frist for når helsehjelp senest skal starte."

Jeg legger til grunn at Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet ikke har endret innholdet i hva som menes med rett til individuelt medisinsk fastsatt tidsfrist for behandling.
Det er kommet positive signaler fra de regionale helseforetakene om en betydelig reduksjon av antallet fristbrudd for rettighetspasientene.
Dette krever imidlertid en spesiell oppmerksomhet på at fristen fastsettes på et tidspunkt som innebærer at det kan startes et behandlingsforløp som er forsvarlig på ethvert tidspunkt og at ikke ventetiden flyttes til etter første kontakt med spesialisthelsetjenesten på en slik måte at tilbudet ikke blir forsvarlig og pasienten samtidig har mistet rettighetene som følger med fristbrudd.

Anne-Grete Strøm-Erichsen (A)

Svar

Anne-Grete Strøm-Erichsen: Det kan være tegn på at Helsetjenesten har begynt å se legge mindre vekt på dette og tolke loven slik at når helsehjelpen har startet er fristen innfridd. I veilederne fra Helsedirektoratet (2008) der det står i punkt 6: ”Dersom det gis rett til prioritert helsehjelp, avgjør hva som er medisinsk frist for når helsehjelp senest skal starte.”
Jeg legger til grunn at Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet ikke har endret innholdet i hva som menes med rett til individuelt medisinsk fastsatt tidsfrist for behandling.
Det er kommet positive signaler fra de regionale helseforetakene om en betydelig reduksjon av antallet fristbrudd for rettighetspasientene.
Dette krever imidlertid en spesiell oppmerksomhet på at fristen fastsettes på et tidspunkt som innebærer at det kan startes et behandlingsforløp som er forsvarlig på ethvert tidspunkt og at ikke ventetiden flyttes til etter første kontakt med spesialisthelsetjenesten på en slik måte at tilbudet ikke blir forsvarlig og pasienten samtidig har mistet rettighetene som følger med fristbrudd.”
Før jeg svarer på det konkrete spørsmålet fra stortingsrepresentant Bent Høie vil jeg først kort gjøre rede for gjeldende regelverk.

Regelverket

Helselovgivningen inneholder bestemmelser som skal sikre et godt pasientforløp for pasientene og det er i hovedsak tre lovkrav som skal sikre dette:
1)Rett til vurdering, jf. pasientrettighetsloven § 2-2
2)Rett til nødvendig helsehjelp, jf. pasientrettighetsloven § 2-1
3)Forsvarlighetskravet

Hovedregelen i pasientrettighetsloven § 2-2 om vurderingsfrist går ut på at alle pasienter som blir henvist til spesialisthelsetjenesten har rett til å få sin helsetilstand vurdert innen 30 dager. Ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom, har pasienten imidlertid rett til raskere vurdering. Videre har barn og unge med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet rett til vurdering innen 10 virkedager etter at henvisning er mottatt. Alle pasienter som henvises skal også få informasjon om når eventuell helsehjelp ventes å bli gitt. Det skal også vurderes om pasienten oppfyller vilkårene for rett til nødvendig helsehjelp (prioritert helsehjelp) etter pasientrettighetsloven § 2-1 og i så fall fastsettes en frist for oppfyllelse av denne rettigheten.
Pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp (prioritert helsehjelp) etter pasientrettighetsloven § 2-1 annet ledd har et rettslig krav på å få behandling innen den fristen spesialisthelsetjenesten setter ut fra en medisinsk vurdering av medisinsk forsvarlighet. Rettigheten anses innfridd ved oppstart av helsehjelpen. Det har vært diskutert hva som kan anses for ”helsehjelp” i den forbindelse. Dette vil jeg komme nærmere inn på nedenfor.
Forsvarlighetskravet i pasientrettighetsloven § 2-1 og spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 setter en grense for når pasienter senest skal få helsehjelp. Hva som er forsvarlig skal alltid bero på en helsefaglig vurdering.
Helsetjenestens plikt til å yte forsvarlig helsehjelp gjelder som kjent under hele pasientforløpet, også etter at fastsatt frist er utløpt og rettigheten innfridd. Forsvarlighetskravet setter en øvre grense for hvor lenge pasienten skal måtte vente på ulike utrednings- og behandlingstiltak. Av kravet til forsvarlighet kan man også utlede at pasienter under utredning og behandling ikke skal måtte vente unødig lenge på for eksempel prøvesvar og ulike behandlingstiltak dersom dette fører til at behandlingen blir uforsvarlig.
Hvordan et pasientforløp skal arte seg skal med andre ord bygge på en helsefaglig vurdering av hva som er forsvarlig både når det gjelder utredning, behandling og oppfølgning som en helhet.

Hovedformålet med reglene er å sikre:

-alle pasienter som henvises rask tilgang til spesialisthelsetjenesten
-rask tilbakemelding til alle henviste pasienter og primærlege om hvordan problemet blir tatt hånd om
-sikre oppfyllelse av rett til prioritert helsehjelp for pasienter som har rett til dette

Forarbeidene til loven slår fast at vurderingsretten ikke uten videre innebærer en rett til å få stilt en diagnose innen 30 dager. Dette vil i en del tilfelle ikke være medisinsk mulig.

For å kunne fastsette endelig diagnose og behandlingsforløp må pasienter i dag ofte først utredes i spesialisthelsetjenesten. Dette har blant annet sammenheng med den medisinske utvikling hvor elimineringsmetoder er blitt mer fremtredende. I mange tilfelle, for eksempel på kreftområdet, er utredningen en prosess hvor beslutning om hvilke prøver/undersøkelser som skal gjøres og hvilken behandling som skal gis; kan endre seg underveis. Det er ofte ikke mulig på et så tidlig stadium som ved vurderingen av henvisningen med eventuelle tilleggsopplysninger å forutse hvilken diagnose pasienten har og hva slags behandling/helsehjelp som skal gis. I slike tilfelle vil det kun være mulig innen vurderingsfristen på 30 dager å bestemme hvor og når selve utredningen av pasienten senest skal starte. I slike tilfelle, hvor pasientens tilstand er uavklart, er det viktig å få startet utredningen i spesialisthelsetjenesten så tidlig som mulig. Det vil således i slike tilfelle være naturlig at fristen og herunder den juridiske rettigheten, knyttes til utredningsstart i spesialisthelsetjenesten.
Det finnes selvsagt også tilfeller der pasienten kan tas inn til behandling i spesialisthelsetjenesten uten behov for ytterligere utredning. Dette vil typisk være tilfeller hvor det er klart på henvisningsstadiet at pasienten trenger en gitt behandling som for eksempel en hofteoperasjon. I slike tilfelle vil det være naturlig at fristen og herunder den juridiske rettigheten, knyttes til oppstart av selve behandlingen pasienten er henvist for.
Som omtalt i kapittel 38.1. i høringsnotat om forslag til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester kan det likevel reises spørsmål ved om ordlyden i vurderingsbestemmelsen er dekkende nok i forhold til det som er praktisk mulig for en del av henvisningene hvor det kreves ytterligere utredning.
Jeg tok initiativ til å reise en del problemstillinger knyttet til gjeldende regelverk i høringsnotatet om forslag til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Se s. 410 -413 i kapittel 38.1 ” Pasientforløp i spesialisthelsetjenesten – behov for lovendringer?”
Høringsinstansene ble invitert til å komme med synspunkter på om enkelte bestemmelser i pasientrettighetsloven bør endres slik at pasientforløp understøttes på en bedre måte. Departementet ba blant annet om tilbakemelding på om den generelle vurderingsfristen bør være kortere enn 30 dager for alle hensvisninger (for eksempel 10 virkedager) eller om en kortere frist eventuelt bare bør gjøres gjeldende for enkelte pasientgrupper. Videre om ordlyden i bestemmelsene skal endres slik at det kommer klart frem at den individuelle frist som settes for nødvendig (prioritert) helsehjelp i noen tilfeller kan være tidspunkt for innkalling til utredning og ikke nødvendigvis tidspunkt for selve behandlingen.
Av høringsinstanser som har gitt innspill har blant annet Helse Sør Øst RHF uttalt at det kan være hensiktsmessig å forkorte fristen i pasientrettighetsloven for vurdering av henvisninger til spesialisthelsetjenesten. Det vises blant annet til at dette vil gi et bedre tilbud til pasienten og en mer effektiv drift. Helse Vest RHF har også gitt innspill og ser blant annet behov for at vurderingsperiodens maksimale lengde og krav til hva som skal fullføres i perioden vurderes samlet.
Det kan være behov for å se nærmere på bestemmelsene i pasientrettighetsloven kapittel II og vil vurdere på hvilken måte dette skal følges opp videre. Dette vil også omfatte en gjennomgang av hvordan regelverket praktiseres.