Skriftlig spørsmål fra Laila Dåvøy (KrF) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:962 (2010-2011)
Innlevert: 24.02.2011
Sendt: 25.02.2011
Besvart: 15.03.2011 av helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

Laila Dåvøy (KrF)

Spørsmål

Laila Dåvøy (KrF): I flere år har det vært en organisert import av Subutex fra Belgia til Vestlandet. Mange nye pasienter, til dels svært unge, har fått sin primære avhengighet gjennom å kjøpe slik Subutex. Belgiske myndigheter ønsker ikke å stoppe denne praksis, slik det ble gjort i Danmark med tilsvarende praksis.
Hva vil statsråden gjøre for å stoppe dette?

Begrunnelse

Den organiserte importen av Subutex til Vestlandet foregår ved at en bergenser arrangerer turer for norske pasienter til Belgia der en lege foreskriver Subutex. De er begge med i et alternativt fagnettverk som kaller seg Eurpad. De arrangerer konferanser med mål om å få til en mer liberal opioidomsetning. Forskriving på navngitte norske pasienter i Belgia er lovlig, og det er også import av Subutex for en måneds forbruk for hver pasient. De fleste pasienter injiserer og blander med andre medisiner og stoffer, for det er ingen kontrolltiltak slik det er for ordinære LAR-pasienter i Norge. Dette gjør at hver pasient klarer seg med mindre medisin enn de får foreskrevet, og så selger de overskuddsmedisin. Som nevnt ser man nå mange nye pasienter, til dels svært unge, som har fått sin primære avhengighet gjennom å kjøpe slik Subutex.

Anne-Grete Strøm-Erichsen (A)

Svar

Anne-Grete Strøm-Erichsen: Innenfor EØS-området er det anledning til å ta med seg vanlige legemidler for inntil ett års forbruk og forsende for inntil tre måneder. For stoffer som står på narkotikalisten, er grensen en måned. Begrunnelsen er både frihandel, og at personer som er avhengige av medisiner ikke skal være forhindret fra å dra utenlands. Dette anser jeg som et fornuftig regelverk. Det åpner imidlertid for noen utilsiktede og uønskede virkninger. Eksemplet som det vises til i spørsmålet, er et av disse.

Jeg er kjent med denne uønskede praksisen som har pågått over lengre tid. Jeg har mottatt flere bekymringsmeldinger og har snakket med representanter fra både politi og helsetjenesten på Vestlandet om dette. Departementet har også ved flere anledninger tatt opp saken med belgiske myndigheter, senest under Pompidou-gruppens (Europarådet) ministerkonferanse i Strasbourg i november 2010 der jeg selv snakket med den belgiske statssekretæren.

Jeg er videre kjent med at Hordaland politidistrikt har aksjonert mot virksomheten - også overfor den personen som arrangerer disse turene til Belgia. Politiet holder virksomheten under oppsyn, og det pågår ifølge Hordaland politidistrikt etterforskning mot arrangøren.

Deltakerne på turene betaler for tjenesten. Det foregår organisert persontransport. Det må antas at virksomheten er registrert og driver i tråd med krav til slik næringsvirksomhet, også skattemessig. Lokale myndigheter har et kontrollansvar for disse forholdene, og eventuelle brudd på forutsetningene vil i tilfelle være en sak for påtalemyndighetene.

Den norske arrangørens virksomhet og praksis er muligens lovlig i utgangspunktet, men den er ikke forsvarlig og langt fra i samsvar med våre nasjonale retningslinjer for legemiddelassistert behandling. Denne form for langvarig behandling med særdeles avhengighetsskapende legemidler med betydelig fare for overdosering er ellers strengt regulert og underlagt egnede behandlings- og kontrollregimer. Kontroll er nødvendig – dels for å forhindre lekkasje til det illegale markedet, og dels av behandlingsmessige hensyn. Det er nødvendig at helsepersonell stadig kan revurdere hva som er forsvarlig dosering, både under opptrapping, vedlikehold og eventuell nedtrapping. Dette forutsetter en kontinuitet som jeg vanskelig kan se at arrangøren eller den belgiske legen kan ivareta.

Medikamentell behandling har best effekt i kombinasjon med psykososial oppfølging. Jeg kan ikke se at det ivaretas i dette tilfellet. En lege i Belgia har ikke forutsetninger for å følge opp pasienter som befinner seg i Norge brorparten av tiden. Norske helse- og sosialmyndigheter er heller ikke i posisjon for å sikre god oppfølging – de har ikke mulighet til å ha oversikt over hvem de aktuelle personene er, og gis følgelig ikke anledning til å sikre forsvarlig behandling og oppfølging.

Jeg finner det vanskelig godtgjort at praksisen til den belgiske legen er forsvarlig. Dette gjelder særlig omfanget av ta-med-hjem-doser (lengde og mengde), jf. også WHOs anbefalinger. Sannsynligheten for at medikamenter som er forskrevet av denne legen kommer på avveie, er overhengende. Ifølge politiet forekommer lekkasjer til det norske illegale markedet. Lekkasjer skal angivelig forekomme også til det belgiske markedet. Mengden som forskrives, øker dessuten faren for overdosering med mulige fatale følger. Og fraværet av psykososial oppfølging synes absolutt. Jeg ser med stor bekymring på denne praksisen.

FNs narkotikakonvensjoner gir medlemslandene et ansvar for å sikre nødvendig tilgjengelighet til denne type medikamenter, men også et ansvar for å forhindre lekkasje. Det er grunn til å reise spørsmål ved om denne kontrollen er tilstrekkelig ivaretatt her.

I spørsmålet vises det til Danmark hvor tilsvarende praksis har blitt stanset ved at danske myndigheter har inndratt legenes rett til å forskrive til norske pasienter. Jeg har et håp om å nå fram til en tilsvarende ordning med belgiske myndigheter. Som nevnt har jeg allerede tatt opp saken med belgiske myndigheter ved flere anledninger - ikke bare med tanke på denne bestemte legen, men på generelt grunnlag for å forhindre at andre leger overtar en slik praksis. Jeg har fått inntrykk av at også belgiske myndigheter er bekymret for faren for lekkasje fra denne praksisen. Videre er det viktig at vi følger opp på norsk side. Norsk politi etterforsker arrangøren, og det må vurderes om ikke også andre myndigheter kan bidra for å sikre at det ikke foregår ulovlig virksomhet.

The Guidelines for the Psychosocially Assisted Pharmacological Treatment of Opioid Dependence; Recommendation (Best Practice) Take-home doses can be recommended when the dose and social situation are stable, and when there is a low risk of diversion for illegitimate purposes.