Skriftlig spørsmål fra Siri A. Meling (H) til miljø- og utviklingsministeren

Dokument nr. 15:1069 (2010-2011)
Innlevert: 16.03.2011
Sendt: 16.03.2011
Besvart: 22.03.2011 av miljø- og utviklingsminister Erik Solheim

Siri A. Meling (H)

Spørsmål

Siri A. Meling (H): En eventuell ulykke ved atomavfallsanlegget Sellafield i England vil ha store konsekvenser for Norge og spesielt Sørlandet og Vestlandet.
Kan statsråden redegjøre for de initiativ regjeringen har tatt i løpet av det siste året, og den kontakten som har vært mellom regjeringen og britiske myndigheter i denne saken med tanke på initiativ og tiltak for å redusere faren for ulykker?

Erik Solheim (SV)

Svar

Erik Solheim: Det finnes flere anlegg i Norges nærområder som kan medføre alvorlig forurensning av norsk territorium dersom det skulle skje en større ulykke, og Sellafield er et av disse. Andre anlegg som peker seg ut som risikable er kjernekraftverkene på Kolahalvøya og i St.Petersburg. I tillegg finnes en rekke kjernekraftverk i våre nærområder som ligger nær nok til at Norge vil kunne bli berørt hvis det verst tenkelige skulle skje. Ulykken i Japan har lært oss at usannsynlige hendelser kan inntreffe også på anlegg som i utgangspunktet ansees som sikre, og at sikkerhet og beredskap må være på topp for å hindre at konsekvensene blir alvorlige.

Dette er bakgrunnen for det langvarige og sammenhengende engasjementet og arbeidet som er gjort av ulike regjeringer både når det gjelder internasjonalt atomsikkerhetsarbeid under det Internasjonale Atomenergibyrået, arbeidet for å hindre spredning av radioaktivt materiale som kan brukes til våpenformål, atomsikkerheten i Nordvest-Russland og Sellafield.

Bekymringen knyttet til Sellafield gjelder det flytende, høyradioaktive avfallet som er lagret ved anlegget. Dette avfallet har hopet seg opp som en følge av tekniske problemer og dårlig kapasitet ved anleggene som skal behandle det flytende avfallet og omdanne det til fast form. Disse tankene inneholder flerfoldige ganger mer radioaktivitet enn det som slapp ut etter Tsjernobylulykken. Avfallet er i flytende form og kan lett kan spres hvis det slippes ut. Videre utvikler avfallet sterk varme, slik at tankene er avhengige av konstant kjøling. Avfallet avgir også hydrogen, som er eksplosivt. Alt dette er selvsagt faktorer som innebærer risiko.

Sannsynligheten for at vindretningen er mot Norge dersom det skulle skje et større utslipp i Sellafield er stor. Og selv om britene har klart å redusere mengdene høyaktivt flytende avfall som er lagret i Sellafield en god del de senere årene, er det fortsatt snakk om meget store mengder radioaktivitet. Fra norsk side har vi derfor lenge påpekt at konsekvensene vil kunne bli alvorlige for naboland som Norge dersom en større andel av dette avfallet slipper ut som følge av en ulykke eller terrorhandling.

Samtidig som utslippspotensialet er stort, har det de senere år vært flere hendelser ved anlegget som indikerer at sikkerheten ved anlegget ikke er god nok. Norge er heller ikke alene om å være bekymret for den risiko Sellafieldanlegget representerer. En rapport britiske sikkerhetsmyndigheter utarbeidet etter en større lekkasje internt ved THORP-anlegget i 2005, rettet omfattende kritikk mot sikkerhetskulturen ved anlegget.

Dette er bakgrunnen for at jeg i 2008 ba Strålevernet utrede nærmere hva konsekvensene for Norge ville bli, dersom deler av avfallet som er lagret i Sellafield skulle slippe ut.

Den første rapporten om dette fra Statens strålevern ble lagt fram våren 2009. I rapporten beregnet Strålevernet hvor stort nedfallet av radioaktive stoffer over Norge kan bli dersom det skjer et større utslipp til luft fra avfallstankene i Sellafield. Rapporten viste at nedfallet over Norge kunne bli svært stort – opptil 50 ganger større enn nedfallet etter Tsjernobyl hvis 10 prosent av avfallet i tankene slippes ut til luft.

Rapporten ble oversendt britiske myndigheter. Selv om britiske myndigheter hevder at så store utslipp fra Sellafield er usannsynlig, har de ikke lagt fram noen dokumentasjon som tilsier at det ikke kan skje. Det synes uansett klart at utarbeidelsen av denne rapporten bidro til større fokus hos britiske myndigheter på den risikoen Sellafield utgjør. Samtidig fikk Strålevernet i oppdrag å vurdere nærmere hvilke konsekvenser det beregnede nedfallet etter en ulykke ville kunne få for miljøet i Norge.

I november 2009 sendte jeg et brev til daværende Energi- og klimaminister Ed Milliband på bakgrunn av den første rapporten, samt hendelser som utløste fornyet kritikk av sikkerheten ved anlegget. Jeg ba Milliband om en oppdatering på britenes arbeid med å redusere avfallsmengdene og styrke sikkerheten ved anlegget.

I sitt svar ga Milliband en redegjørelse for dette, samtidig som det ble vist til møtet som skulle avholdes mellom norske og britiske myndigheter og aktører i sellafieldsaken i Brussel i mars 2010. Møtet i Brussel var et av flere liknende møter arrangert av Lofoten mot Sellafield og Bellona i samarbeid med Sellafield Ltd, og Miljøverndepartementet var representert ved blant andre politisk rådgiver Audun Garberg. På dette møtet ble det fra britisk hold gitt uttrykk for at arbeidet med å redusere mengdene av flytende, høyradioaktivt avfall gikk etter planen. Videre ga de uttrykk for at volumet ville bli redusert til under 200 kubikkmeter i 2015, i tråd med det kravet britiske myndigheter selv har satt. Volumet var på det tidspunktet i følge britene ca 1000 kubikkmeter, og skal nå være redusert til ca 900. Radioaktiviteten i dette avfallet tilsvarer fortsatt omtrent 60 ganger det som ble sluppet ut ved ulykken i Tsjernobyl.

For noen år tilbake var volumet hele 1500 kubikkmeter. Selv om mengdene fortsatt er alt for store går arbeidet altså framover. I følge en prognose for reduksjon av avfallsmengdene, som britene selv presenterte i 2006, skal avfallsmengdene i 2015 være redusert til et nivå som ligger langt under den grensen myndighetene har satt på 200 kubikkmeter. I følge britiske myndigheter og selskapet som driver Sellafield skjer reduksjonene i tråd med denne planen. Selskapet som er ansvarlige for driften av Sellafield, Nuclear Management Partners, redegjorde på møtet i mars 2010 også for nye initiativ for å styrke sikkerheten ved anlegget.

Høsten 2010 presenterte britene et utkast til en ny strategi for håndtering landets sivile atomarv, inkludert Sellafield og avfallet som er lagret der. Av planen framgår det at man vil fortsette å redusere risikoen gjennom å behandle det flytende avfallet og omgjøre det til fast form. Men utkastet til strategi manglet helt en tid- og tallfestet plan for hvor raskt og hvor mye avfallsmengdene skal reduseres. Miljøverndepartementet har kommentert utkastet til strategi, og bedt om at det utarbeides en konkret plan med tid- og tallfestede mål for reduksjon av avfallet. Videre har vi bedt om en beskrivelse av hvilke tiltak som skal gjennomføres for å sikre at en slik plan blir fulgt. Disse kommentarene er også oversendt energi- og klimaminister Chris Huhne.

I januar i år la Strålevernet fram en ny rapport der konsekvensene for Norge dersom 1 prosent av det flytende, høyradioaktive avfallet som i dag er lagret i Sellafield skulle slippe ut når det er vestavær og vinden står mot Norge. Dette er av Strålevernet vurdert til å være et plausibelt verstefallscenario, men ikke det verst tenkelige som kan skje, jf den første rapporten hvor beregningene av nedfall etter et utslipp på 10 prosent også ble gjort.

Beregningene gjort av Strålevernet viser at dersom 1 prosent av avfallet slipper ut, kan nedfallet i Norge bli 7 – 8 ganger høyere enn etter Tsjernobyl-ulykken. Ved et slikt nedfall blir alle produkter fra utmarksnæring og natur hardt rammet: sopp, bær, vilt, rein, småfe og storfe.

Hardest rammet blir trolig Vestlandet, men den geografiske fordelingen av konsekvenser vil være avhengig av vær og vindretning når utslippet finner sted. De estimerte konsekvensene blir store, spesielt for geitmelksproduksjon og sauehold. Dersom man ikke iverksetter mottiltak, vil opptil 80 % av alt lammekjøtt de første årene ikke kunne benyttes til menneskeføde. Det vil bli nødvendig med omfattende og langvarige mottiltak i utmarksnæring og reindrift, for å produsere mat som overholder norske grenseverdier. Nedfall fra 1 prosent scenarioet vil etter Strålevernets beregninger ikke bli så store at for eksempel evakuering vil bli aktuelt.

Britiske myndigheter ble gjort kjent med rapporten og dens innhold med en gang den kom ut. Jeg har senere også personlig oversendt rapporten til den britiske energi- og klimaministeren Chris Huhne, og har bedt om et møte med ham for å diskutere saken. Jeg skal også etter planen selv besøke Sellafieldanlegget den 7. april, og diskutere det videre arbeidet med å redusere faren for utslipp direkte med eier og driver av anlegget. Siden det er Vestlandet som vil være mest utsatt hvis noe går galt i Sellafield, har jeg også invitert byrådsleder i Bergen Monica Mæland og ordføreren i Stavanger Leif Johan Sevland til å være med på besøket til Sellafield.

Det er viktig å være klar over at framgangen britene har hatt når det gjelder å redusere mengdene av flytende, høyradioaktivt avfall i stor grad skyldes at det har vært behandlet lite brukt brensel i de to reprosesseringanleggene som er kildene til avfallet. Hvis reprosesseringen tar seg opp igjen kan det være fare for at framgangen stopper opp, særlig fordi man også i den senere tid har hatt betydelige tekniske problemer med de anleggene som skal behandle det flytende avfallet. I mitt brev til Chris Huhne har jeg derfor bedt om at britene vurderer å utsette ytterligere reprosessering av brukt brensel til de 900 kubikkmetrene med flyende, høyradioaktivt avfall som har hopet seg opp ved anlegget er ferdig behandlet og gjort sikkert gjennom omdannelse til fast form. Muligheten for et slikt moratorium vil jeg diskutere nærmere under mitt besøk i Sellafield og når jeg møter Chris Huhne. Det vil også være et tema på det kommende møtet med representanter for Sellafield og britiske myndigheter som Lofoten mot Sellafield og Bellona arrangerer i Svolvær 13. april.

Jeg vil også nevne at det er en god, løpende dialog mellom Strålevernet og britiske fagmyndigheter når det gjelder Sellafield. Som et ledd i dette skal det norske Kriseutvalget for atomberedskap besøke Sellafield etter sommeren.

Direktoratet for sikkerhet og samfunnsberedskap har også nylig inkludert et utslipp fra Sellafield som ett av ti scenarioer som beskriver det nasjonale risikobildet.

Nasjonalt risikobilde (NRB) skal være et sentralt element i risikostyringen på nasjonalt og regionalt nivå, og være et verktøy i arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap. Gjennom et fortsatt arbeid med Sellafieldsaken håper jeg vi om få år kan stryke Sellafield fra denne listen.