Skriftlig spørsmål fra Kenneth Svendsen (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:1144 (2010-2011)
Innlevert: 29.03.2011
Sendt: 30.03.2011
Besvart: 07.04.2011 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Kenneth Svendsen (FrP)

Spørsmål

Kenneth Svendsen (FrP): Hvilken myndighet mener finansministeren Skattedirektoratet har til å se bort ifra rettskraftige dommer?

Begrunnelse

Norse-dommen gjelder frivillig registrering av bygg etter merverdiavgiftslovens forskrift nr. 117. Dommen er rettskraftig fra lagmannsretten. Høyesterett avviste statens anke.
I Merverdiavgiftshåndboken 6. utgave 2010 side 521 gir Skattedirektoratet gir sitt syn på Norse-dommen og her fremgår følgende:

"Skattedirektoratet mener at lagmannsretten bygger på en uriktig forståelse av merverdiavgiftsloven og ber derfor skattekontorene om å se bort i fra dommen."

Man kan spørre seg om Skattedirektoratet mener de står over både lover og domstolen. Dette er i så fall en betenkelig holdning. Det bør bringes på det rene i hvilken grad staten har lov til dette.

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Merverdiavgiftshåndboken utgis av Skattedirektoratet, og et av formålene med boken er å oppnå en mest mulig lik praksis hos skattekontorene. Dette gjøres blant annet ved at direktoratet gir sitt syn på forståelsen og rekkevidden av ulike rettsavgjørelser. Som direktoratet uttaler i forordet til håndboken forutsettes at de anvisninger boken gir normalt også blir fulgt i etaten.

Jeg er kjent med at Skattedirektoratet i Merverdiavgiftshåndboken 6. utgave 2010 s. 521 (og Merverdiavgiftshåndboken 7. utgave 2011 s. 524) uttaler at lagmannsrettens avgjørelse 7. januar 2009 (i saken om Norse Oilfield Services AS) bygger på en uriktig forståelse av merverdiavgiftsloven og derfor ber skattekontorene om å se bort fra avgjørelsen.

Avgjørelsen gjaldt en servicevirksomhet til offshorebransjen som utvidet produksjonsarealene sine, og dessuten oppførte og tilrettela arealer for utleie til samarbeidende selskaper. Etter lovens hovedregel er utleie av fast eiendom ikke merverdiavgiftspliktig, og dermed er det heller ikke fradragsrett for inngående merverdiavgift på kostnader til opparbeiding og tilrettelegging av slike utleiearealer. Unntak gjelder dersom utleieren er frivillig registrert. Utleieren i denne saken hadde ikke slik registrering, og var derfor avgiftspliktig bare for selve servicevirksomheten, ikke for utleievirksomheten. Dermed var det også bare fradragsrett for inngående merverdiavgift på kostnader i servicevirksomheten, ikke i utleievirksomheten.

Lagmannsretten kom etter en konkret vurdering til at kostnadene ved oppføring og tilrettelegging av næringsarealer som leies ut til samarbeidende selskaper også kunne knyttes til selskapets avgiftspliktige servicevirksomhet. Dermed ble det fradragsrett også for inngående merverdiavgift på disse kostnadene. Staten anket lagmannsrettens avgjørelse, men anken ble avvist i Høyesteretts ankeutvalg 2. april 2009 under henvisning til at verken avgjørelsens betydning utenfor den foreliggende sak eller andre forhold tilsa at saken ble fremmet for Høyesterett.

Skattedirektoratets uttalelse om betydningen av lagmannsrettens avgjørelse må ses i lys av dette. Avgjørelsen fra lagmannsretten er rettskraftig, dvs. bindende for partene. Det respekteres selvsagt fullt ut. Om det rettslige spørsmålet i saken, dvs. omfanget av retten til fradrag for inngående merverdiavgift, gir imidlertid avgjørelsen liten veiledning. Mye taler for at uenigheten egentlig handler om faktum og bevisbedømmelse, dvs. om det var riktig av lagmannsretten å knytte de aktuelle kostnadene til servicevirksomheten istedenfor til utleievirksomheten. Faktum og bevisbedømmelse i en rettskraftig dom er normalt uten betydning for forståelsen av gjeldende rett i andre saker. At Skattedirektoratet i sine anvisninger fortsatt står på at inngående merverdiavgift på kostnader ved utleie av fast eiendom står i en annen rettslig stilling enn inngående merverdiavgift på kostnader til servicevirksomhet, må anses korrekt etter loven. Dette

innebærer det motsatte av å sette seg ”over både lover og domstoler”.