Skriftlig spørsmål fra Kari Kjønaas Kjos (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1150 (2010-2011)
Innlevert: 29.03.2011
Sendt: 30.03.2011
Besvart: 07.04.2011 av helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

Kari Kjønaas Kjos (FrP)

Spørsmål

Kari Kjønaas Kjos (FrP): En ung kvinnelig, tung rusmisbruker har vært igjennom alle faser av "rushelvetet". Hun har tatt mange overdoser, gått på gaten i Oslo, flyttet mellom rusmiljøene i Oslo, Bergen og Stavanger. Foreldrene har gått gatelangs gjennom mange netter på leting. De har prøvd alt men har fått veldig lite hjelp fra det offentlige. Hun kom til slutt inn ved institusjon ved hjelp av tvangsvedtak hvor hun skulle være i minst 3 måneder. Etter 2-3 uker ble hun kastet ut!
Kan utkastelse under slike forhold aksepteres?

Begrunnelse

Denne kvinnen var rusmisbruker gjennom mange år. Moren kjempet en hard kamp gjennom mange år for å få et tilbud til datteren, noe som viste seg svært vanskelig. Etter en, av mange, overdoser ble hun lagt i respirator på sykehus i Oslo. Senere ble hun sendt til Stavanger hvor hun kunne være nær familien. Det fortsatte med flere overdoser og foreldrene gikk gatelangs om natten for å lete etter henne ved mange anledninger. Hun dro tilbake til Oslo hvor hun ble tung heroinmisbruker. Til slutt fikk foreldrene henne inn på en institusjon, men måtte selv stå for avrusningen i hjemmet til tross for yngre, hjemmeværende søsken. Da hun, etter flere uker, kom inn på institusjonen fikk familien beskjed om at hun skulle bli der i minst 3 måneder. Etter 2-3 uker fikk familien telefon fra kvinnen selv. Hun fortalte at hun var blitt kastet ut. Det var midt på vinteren og hun hadde ingen steder å henvende seg. Hun forsvant for familien. Ved hjelp av politiet, fant de henne igjen i Oslo. Flere overdoser senere ville hun selv ut av "rushelvetet". Ingen ville ta henne inn til avrusning.

Anne-Grete Strøm-Erichsen (A)

Svar

Anne-Grete Strøm-Erichsen: Mange rusmiddelavhengige og deres pårørende lider under de belastninger som rusmiddelavhengighet fører med seg. I den tiden jeg har vært helse- og omsorgsminister har jeg fått en rekke henvendelser som illustrerer dette. Rusfeltet har for meg høy prioritet, og jeg ser frem til å legge frem en egen stortingsmelding om dette viktige fagfeltet

I spørsmålet vises det til en konkret sak om en kvinnelig rusmiddelavhengig og hennes families kamp for å få adekvat hjelp. Jeg har ikke grunnlag for å gå inn i denne konkrete saken, men vil redegjøre for hvordan man som rusmiddelavhengig kan gå frem for å få hjelp.

Etter rusreformen i 2004 da spesialisthelsetjenesten overtok ansvaret for behandling av rusmiddelavhengige, er det sosialtjenesten i kommunen eller lege som kan henvise en rusmiddelavhengig til vurdering. En slik henvisning skal vurderes i tråd med gjeldende regelverk og sikre at pasienten får en grundig og helhetlig vurdering. Spesialisthelsetjenesten skal også fastsette en frist for oppstart av behandling. For personer under 23 år med en psykisk lidelse og/eller rusmiddelavhengighet, er det fastsatt kortere frister for vurdering og oppstart av behandling.

Formålet med vurderings- og behandlingsfrister generelt er å sikre at alle blir vurdert ut fra sin helsetilstand og blir behandlet etter hvor alvorlig tilstanden vurderes å være.

Rusmiddelavhengige er en særlig sårbar pasientgruppe med behov for sammensatte tjenester. Det er derfor viktig at rusmiddelavhengige får individuelt tilpasset behandling og oppfølging. Dette ikke minst ved løslatelse fra fengsel, avslutning av behandlingsopphold i institusjon eller ved behandlingsavbrudd (drop-out). I slike situasjoner er risiko for overdosedødsfall spesielt høy.

I spørsmålet blir også bruk av tvang (tilbakeholdelse) etter lov om sosiale tjenester tatt opp. Det kan i den forbindelse opplyses at Uni Rokkansenteret, på oppdrag fra Helsedirektoratet, har utarbeidet den første nasjonale evalueringen om tvangsbruk overfor rusmiddelavhengige (perioden 2001-2009). I rapporten kommer det frem at tvangsbestemmelsene anvendes i begrenset grad, men at det har vært en økning over tid. Samtidig er det store variasjoner mellom kommunene både når det gjelder bruk av tvangshjemlene, og når det gjelder gjennomføring og innhold i tiltaket.

Evalueringen gir ikke et entydig svar når det gjelder videre prognose for pasientene etter tilbakehold på institusjon uten samtykke. Samtidig pekes det i rapporten på noen forutsetninger som bør være til stede for at tilbakehold uten eget samtykke skal kunne føre til at pasienten motiveres til frivillig behandling. Dette gjelder blant annet større individuell tilrettelegging og en strukturert oppfølging i kommunen etter endt behandling i spesialisthelsetjenesten. Helsedirektoratet er i årets tildelingsbrev bedt om å foreta en vurdering av evalueringsrapporten og gi råd til departementet om videre oppfølging.

Det er strenge vilkår for å anvende tvang etter sosialtjenesteloven. Sosialtjenesten skal alltid varsles ved utskriving etter avbrutt eller endt tvangsopphold, og de har et hovedansvar for å planlegge det videre forløpet etter oppholdet, og skal også utarbeide en tiltaksplan for den rusmiddelavhengige.

Jeg vil også oppfordre personer med rusmiddelavhengighet og/eller deres pårørende om å klage til Helsetilsynet i fylket, dersom de ikke får nødvendig helsehjelp . Noen kan nok oppleve dette som en ytterligere påkjenning. Jeg vil derfor råde personer i en slik situasjon til å søke hjelp hos Pasient- og brukerombudet i sitt fylke for gratis råd og veiledning, eventuelt også for hjelp til å utforme en klage.