Anders Anundsen (FrP): Hvordan kan statsråden akseptere en saksbehandlingstid for erstatning etter frifinnelse eller urettmessig frihetsberøvelse på 15 måneder og hvorfor har ikke statsråden foretatt seg noe for å redusere saksbehandlingstiden, og hvor lang saksbehandlingstid mener statsråden er rimelig for folk å akseptere i denne typen saker?
Begrunnelse
En siktet som blir frifunnet eller får sin sak henlagt etter å ha vært frihetsberøvet har i utgangspunktet et rettskrav på oppreisning etter standardsatser, jf. straffeprosessloven § 447 første ledd. Det foreligger standardsatser som fremkommer av forskrift.
Selv om siktede ikke har vært frihetsberøvet, kan oppreisning tilkjennes dersom dette fremstår som rimelig, jf. straffeprosessloven § 447 andre ledd.
I de tilfeller hvor siktede blir frifunnet etter fullbyrdet straff, typisk etter gjenopptakelse av straffesaken, skal utmåling av oppreisningen skje på grunnlag av hva som er rimelig i det enkelte tilfellet, jf. straffeprosessloven § 447 tredje ledd.
Bestemmelsene om slik oppreisning er ganske konkrete, i mange tilfeller kommer standardsatsene til anvendelse og det er viktig, sett fra et rettssikkerhetssynspunkt, at en stat som forvolder denne formen for skade for enkeltpersoner raskt rydder opp etter seg og gir rettmessig erstatning.
Tiden fra søknad om erstatning etter overnevnte bestemmelser til erstatning utbetales skal være kortest mulig. I dag fremkommer det på web-sidene til Statens Sivilrettsforvaltning at saksbehandlingstiden for saker innkommet etter 1. januar 2011 må ventes å være 15 måneder, altså ett og et kvart år!
Dette er en saksbehandlingstid som fremstår som svært urimelig og som kan oppfattes som et nytt overgrep fra statens side.