Skriftlig spørsmål fra Vigdis Giltun (FrP) til miljø- og utviklingsministeren

Dokument nr. 15:1347 (2010-2011)
Innlevert: 03.05.2011
Sendt: 04.05.2011
Besvart: 12.05.2011 av miljø- og utviklingsminister Erik Solheim

Vigdis Giltun (FrP)

Spørsmål

Vigdis Giltun (FrP): Jeg viser til Prop. 88 L (2010–2011)pkt.2.2.5 hvor det fremgår at ferdsel med motoriserte rullestoler i utmark krever tillatelse eller dispensasjon fra motorferdselloven. En dispensasjonssøker fra Trysil har nå ventet i 11 måneder på å få behandlet sin søknad som avslutningsvis må opp i formannskapet.
Kan søkere kreve en raskere behandling av slike saker, og kan formannskapet vedta dispensasjon for kjøring med "Terrengen" på generelt grunnlag i de områdene av utmarka som de vurderer det som forsvarlig?

Begrunnelse

Full deltakelse og likestilling har vært et uttalt mål i politikken for funksjonshemmede siden midten av 1980-tallet. Et aktivt og selvstendig liv forutsetter at man har tilgang på hjelpemidler som kan bidra til å kompensere for den enkeltes reduserte funksjonsevne. Den motordrevne rullestolen som går under betegnelsen "Terrengen" er det beste, og til tider det eneste hjelpemiddelet som kan benyttes til forflytning av en person med redusert eller tapt gangevne, i områder med vanskelige kjøreforhold og dårlig fremkommelighet.
Denne type rullestol erstatter en redusert/tapt gangfunksjon hos bruker på lik linje med den tradisjonelle batteridrevne rullestolen. Med andre ord fungerer den som en rullestol, og den kjører med en hastighet som ikke overstiger det tillatte for ordinære batteridrevne rullestoler, som i dag er 10 km/t. For en liten gruppe funksjonshemmede dekker denne type rullestol behovet bedre enn en tradisjonell elektrisk rullestol, spesielt der hvor det er dårlige veier, ulendt terreng, og i de deler av landet hvor det normalt er svært kaldt om vinteren.
Denne type rullestoler med sin spesielle konstruksjon og gode fremkommelighet vil for en liten gruppe funksjonshemmede med redusert eller tapt gangevne, være den rullestolen som kan gi dem en mulighet til et aktivt og selvstendig liv med mulighet til friluftsliv i skog og mark på linje med funksjonsfriske.
Det er viktig å ha et regelverk som ikke legger unødvendige byråkratiske begrensninger på muligheten for funksjonshemmede til å ta i bruk nye tekniske hjelpemidler etter hvert som de utvikles og kommer på markedet. Når det settes begrensinger i loven som krever dispensasjon for at bruken av kjøretøyet ikke skal skade naturen, bør søknadsprosessen for å få dispensasjon være rask og smidig, og ikke slik søkeren opplever i dette tilfelle hvor ventetiden foreløpig er nærmere 1 år. For å slippe tunge byråkratiske prosesser bør kommunene ha mulighet til vurdere i hvilke områder tillatelse kan gis på generelt grunnlag.
Det handler om å ha et fleksibelt regelverk som ikke legger hindringer i veien for utnyttelsen av den tilgjengelige teknologien som kan være med på å bedre de funksjonshemmedes livskvalitet. Det er helt andre kjøretøy enn dette fremkomstmidlet som gjør skade på naturen, men da er det ofte andre hensyn som veies mot hverandre.

Erik Solheim (SV)

Svar

Erik Solheim: I Norge gjelder det et generelt forbud mot motorisert ferdsel i utmark. Funksjonshemmede kan imidlertid søke kommunen om dispensasjon fra dette forbudet etter forskrift 15. mai 1988 for bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag § 6. Det er et vilkår for dispensasjon etter denne bestemmelsen at søkeren kan påvise et særlig behov for kjøringen som ikke kan dekkes på annen måte. Det er ikke anledning til å gi dispensasjon til turkjøring.
Funksjonshemmede utgjør en gruppe som generelt har større behov for, og bør gis større muligheter enn andre, til å benytte motoriserte fremkomstmidler i utmark. Som nevnt kan det etter forskriften § 6 ikke gis dispensasjon til turkjøring.
Miljøverndepartementet har imidlertid ved flere anledninger uttalt at kjøring for at funksjonshemmede skal komme seg ut i naturen, ikke skal anses som tur- eller fornøyelseskjøring i motorferdselregelverkets forstand.
Dette betyr likevel ikke at det er fritt fram for funksjonshemmede, uavhengig av grad av funksjonshemming, til å kjøre hvor de vil og når de vil. Hensynet til natur, dyreliv og andre friluftsutøvere skal også ivaretas. Dispensasjonsbestemmelsen i forskriften § 6 er en unntaksbestemmelse. Når det gjelder kjøring på barmark skal kommunene utvise særlig forsiktighet, ettersom slik kjøring kan gi store terrengskader.
I vurderingen av om dispensasjon skal gis, må kommunen foreta en avveiing mellom den enkelte søkers behov for transport og mulige skader og ulemper ved kjøring. Regelverket tillater ikke at kommunen åpner områder der tillatelse til kjøring på barmark kan gis på generelt grunnlag.
Kommunens saksbehandling av dispensasjonssøknader etter motorferdselloven er undergitt saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven.
Jeg vil avslutningsvis framheve at jeg mener det er viktig at funksjonshemmede skal ha mulighet til å benytte vår flotte natur. Jeg mener det eksisterende regelverket gir nødvendig rom for dette.