Skriftlig spørsmål fra Abid Q. Raja (V) til finansministeren

Dokument nr. 15:1493 (2010-2011)
Innlevert: 26.05.2011
Sendt: 27.05.2011
Besvart: 09.06.2011 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Abid Q. Raja (V)

Spørsmål

Abid Q. Raja (V): Siden Trine Skei Grande er bekymret for de globale CO2-utslippene, er spørsmålet om finansministeren kan redegjøre for hvorvidt hun bør kjøre bil eller tog til Trondheim, eller om det virkelig er slik statssekretær Ketil Lunds logikk tilsier, at det er helt uten betydning for de globale klimagassutslippene hvilke klimavalg norske borgere tar?

Begrunnelse

Statssekretær Ketil Lund i finansdepartementet uttalte til Aftenposten at reduserte CO2-utslipp i kvotepliktig industri i Norge ikke har noen global klimaeffekt, siden utslippene er bestemt av utslippstaket i det europeiske kvotemarkedet, ETS.
Etter Venstres oppfatning er også Norge som nasjon underlagt et kvotemarked gjennom Kyotoavtalen, der taket på utslipp for de land som har underskrevet er satt i avtaleteksten.
Etter min oppfatning vil derfor statssekretær Lund sin uttalelse også være gyldig for alle de norske klimagassutslippene.
For å eksemplifisere vil jeg trekke frem en gitt situasjon. Partileder i Venstre, Trine Skei Grande, har et ønske om å reise med tog til Trondheim i stedet for å bruke bil, siden det er mer klimavennlig. Men statssekretær Lund syntes å mene at dette ikke vil gi en klimaeffekt. I følge kvotelogikken vil den eneste forskjellen være at ved bruk av tog vil utslippene i Norge gå noe ned, og finansdepartementet vil slippe å kjøpe noen kvoter gjennom Kyotomekanismene, gjerne i fattige land. Hvis hun derimot velger bil, vil utslippene i Norge gå opp, men også dette er uten betydning, siden finansdepartementet da vil kjøpe noen ekstra kvoter gjennom Kyotomekanismen. Om Grande velger å kjøre tog eller bil er dermed, ifølge Lund, likegyldig i en klimasammenheng, siden de globale CO2-utslippene er uendret uansett hva hun velger.
Lunds uttalelse tilsier derfor at Grande kan kjøre bil med god samvittighet siden klimaeffekten er nøytral, og Finansdepartementet tar regningen for hennes økte utslipp. Jeg stiller meg noe undrende til dette, siden et slikt system ville fratatt borgerne i Norge ethvert incentiv til å redusere sine utslipp. Jeg ser meg derfor nødt til å få oppklart denne problemstillingen gjennom et spørsmål til finansministeren.

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Norges tildelte kvotemengde under Kyoto-protokollen er i gjennomsnitt 50,1 mill. tonn CO2-ekvivalenter årlig i perioden fra 2008 til og med 2012. I denne perioden vil Norge i tillegg frivillig overoppfylle forpliktelsen med 10 pst., eller 5 mill. tonn årlig.

I denne perioden er Norge underlagt et kvotemarked gjennom Kyoto-avtalen. Representanten har rett i at dersom de nasjonale utslippene da øker, vil Norge måtte redusere utslippene tilsvarende på andre måter. Det kan skje enten ved at norske bedrifter som er innenfor det europeiske kvotesystemet kjøper kvoter, at norske myndigheter selger færre kvoter inn i det europeiske kvotesystemet eller ved at vi kjøper kvoter fra Den Grønne utviklingsmekanismen, såkalte CDM – kvoter.

Det er også riktig at det europeiske kvotesystemet virker slik at dersom utslippene ett sted i systemet øker, må utslippene reduseres et annet sted, og motsatt. Hvor reduksjonen skjer, bestemmes i markedet. Konkret betyr det at dersom utslippene fra norske kvotepliktige virksomheter reduseres, og kvoter dermed frigjøres for salg, vil utslippene øke tilsvarende i kvotepliktige bedrifter andre steder innenfor dette kvotesystemet. Dette samlede utslippsnivået for hele kvotesystemet er bestemt av det samlede antallet kvoter. Det innebærer at den eneste direkte måten å redusere utslippene på innenfor et kvotesystem, er å redusere antallet kvoter.

Til gjengjeld er det virkningsfullt å redusere antallet kvoter. Norge gjør nettopp det ved vår deltakelse i det europeiske kvotesystemet i perioden fra og med 2008 til og med 2012. Da vi knyttet oss til dette kvotesystemet, ble det samlede antallet kvoter redusert med om lag 7 mill. tonn årlig i forhold til det som da var anslåtte utslipp fra kvotepliktige bedrifter i Norge.

I det europeiske kvotesystemet bestemmes utslippstaket for en tidsperiode om gangen. Den tredje kvoteperiode starter fra 2013 og varer ut 2020. EU har besluttet at kvotemengden skal reduseres hvert år med en faktor på 1,74 prosent. Dette vil dermed gi et betydelig og effektivt bidrag til å redusere utslippene av klimagasser i Europa i årene framover.

Miljøavgifter og omsettelige utslippskvoter bidrar til at det dannes en pris på utslipp. I dag er mer enn 70 pst. av de norske utslippene av klimagasser enten ilagt avgifter eller omfattet av kvotesystemet. Det gjør at aktiviteter som forårsaker høye utslipp, blir dyrere sammenlignet med aktiviteter som gir lave utslipp. Bensin er i dag ilagt den høyeste avgiften på CO2, og her tilsvarer avgiften 380 kroner per tonn. Det gjør at en bilreise øker i pris sammenlignet med en togreise. Dette gir borgerne incentiver til å velge utslippsvennlige transportmidler og dermed bidra til å redusere utslippene fra transport.