Skriftlig spørsmål fra Laila Reiertsen (FrP) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:1495 (2010-2011)
Innlevert: 26.05.2011
Sendt: 27.05.2011
Rette vedkommende: Helse- og omsorgsministeren
Besvart: 07.06.2011 av helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

Laila  Reiertsen (FrP)

Spørsmål

Laila Reiertsen (FrP): Vil statsråden vurdere en refusjonsordning eller tilsvarende til de kommunene som har innbyggere som ikke kan betale for seg ved innleggelse i institusjon da de har en kort botid i Norge og at supplerende stønad faller bort når en blir innlagt ved institusjoner i Norge?

Begrunnelse

En del mennesker som oppholder seg på sykehjem i Norge har på grunn av kort botid ingen mulighet til å betale for seg. Disse har ikke opparbeidet seg pensjonsrettigheter i Norge. Før de kommer på sykehjem eller andre institusjoner så har disse bare supplerende stønad og denne stønaden faller bort ved innleggelse. Og da er det kommunen som sitter igjen med regningen. Jeg har tidligere sendt skriftlig spørsmål om dette til arbeidsministeren der hun svarte at hun ikke ville endre noe på dette. Det er klart at om staten vil integrere også denne gruppen i samfunnet på lik linje med andre så burde en eventuelt ha refundert beløpet en sykehjemsplass koster for disse slik at ikke kommunene sitter igjen med hele regningen. Det kan da ikke være riktig at de som betaler av sin trygd og samfunnet ellers skal måtte betale også for disse. Og hva da om det er mange på et sykehjem i en kommune som det kanskje er eller blir da vil en virkelig få store utfordringer i kommuneøkonomien.

Anne-Grete Strøm-Erichsen (A)

Svar

Anne-Grete Strøm-Erichsen: Sykehjemsbeboere betaler i dag et vederlag for sykehjemsoppholdet som beregnes ut fra den enkelte beboers inntekt. Dette betyr at beboere med høy inntekt betaler noe mer for oppholdet enn beboere med lav inntekt. I tillegg til dette er det særskilte skjermingsbestemmelser dels for å sikre hjemmeboende ektefelle og/eller barn, dels for å sikre at beboer uansett inntekt skal ha et visst beløp til egen rådighet. Dette betyr at det er begrenset hva den enkelte kommune kan kreve i vederlag fra en sykehjemsbeboer med forsørgelsesbyrde, eller fra en sykehjemsbeboer som på grunn av sykdom, omsorgsoppgaver i hjemmet eller av andre årsaker over tid har stått utenfor arbeidslivet.

Ovennevnte medfører at det vil være forskjeller mellom kommunene i hva de kan få inn gjennom vederlagsbetaling. Kommuner med tradisjonell høy arbeidslivsdeltakelse og høy gjennomsnittsinntekt vil kunne få inn mer i vederlag enn kommuner der arbeidslivsdeltakelsen og/eller inntektsgjennomsnittet er lavt. Disse faktorene vil også ha konsekvenser for kommunens skatteinntekter. De forskjellene som her oppstår mellom ulike kommuner, er det tatt hensyn til ved utformingen av rammetilskuddet til kommunene.

Når det gjelder sykehjemsbeboere med kort botid i Norge, vil de fleste av disse ha opparbeidet seg pensjonsrettigheter i Norge. En person som flytter til Norge med tanke på å bosette seg her, er pliktig medlem av folketrygden fra innreisedagen, og pensjonsrettigheter inntrer i prinsippet etter tre års botid. Dette gjelder imidlertid ikke flyktninger som er medlem i folketrygden, da disse får full grunnpensjon uten hensyn til bestemmelsene om trygdetid.

Det vil følgelig være ulike årsaker til at enkelte sykehjemsbeboere betaler et lavt vederlag for oppholdet. Det vil derfor kunne være administrativt krevende å innføre særskilte refusjonsordninger for enkelte lavinntektsgrupper på sykehjem. De inntektsforskjeller dette utgjør for kommunene må, som i dag, vurderes gjennom utformingen av rammetilskuddet til kommunene.