Skriftlig spørsmål fra Harald T. Nesvik (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:1545 (2010-2011)
Innlevert: 01.06.2011
Sendt: 03.06.2011
Besvart: 08.06.2011 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Harald T. Nesvik (FrP)

Spørsmål

Harald T. Nesvik (FrP): Kan statsråden redegjøre for hvilke endringer som er foretatt i regelverk og i vurderingene siden 2003 som gjør at person A ikke lenger vil få gjort særfradrag i alminnelig inntekt for sykdomsutgifter, herunder kostnader knyttet til reise- og oppholdsutgifter, samt spesifikt vise til hvilke bestemmelser som er endret?

Begrunnelse

Grunnet den helsemessige situasjon har person A benyttet seg av årlige behandlingsopphold ved Reuma-Sol senter i Spania. Dette er et alternativt treningstilbud som ikke eksisterer i det norske helsevesen.
Fylkeslegen i B fylke vurderte person A til å ha krav på særfradrag i alminnelig inntekt knyttet til usedvanlig store kostnader ved sykdom, jf Lov 26.mars 1999 nr 14 om skatt av formue og inntekt (sktl.) § 6-83 nr 2, jf. Forskrift 14.april 1988 nr 295 om vilkår for særfradrag på grunn av store sykdomsutgifter ved behandling m.v. i institusjon eller hos privatpraktiserende helsepersonell utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen § 2 bokstav a) og b).
På denne bakgrunn ga Fylkesmannen i B fylke person A medhold i klagesaken mot ligningsmyndighetene.
Siden 2 003 har person A benyttet seg av fradrag for reise- og oppholdsutgifter for behandlingsoppholdene i Spania.
Person C og D, som henholdsvis er person A sin kone og datter, arbeider som assistenter for A på døgnbasis. Person A har krevd reise- og oppholdsutgifter for personene C og D, men ikke gjort krav på fradrag for behandling under oppholdet i Spania.
Person A har tidligere søkt både NAV, hjemkommunen og Rikshospitalet om dekning/tilskudd og deltakelse på organiserte behandlingsreiser. Imidlertid har person A en diagnose som ikke kommer under de diagnoser som i dag har hjemmel i loven for dekning av behandlingsreise.
Diagnosen til person A innebærer at den helsemessige situasjonen forverres og at behandlingsoppholdene kun innebærer å redusere forverringsgraden.
I forbindelse med selvangivelsen for 2010 har ligningsmyndighetene overprøvd Fylkesmannen sitt vedtak fra 2003. Ligningsmyndighetene har vurdert oppholdet til å være en kombinert helse- og behandlingsreise. Ifølge sktl. § 6-83 nr 4 gis det ikke fradrag for kostnader i forbindelse med helsereiser.
I tillegg til behandlingsoppholdene ved Reuma-Sol senter, benytter person A seg av fysioterapi, medisiner og injeksjoner samt 2 årlige treningsopphold ved rehabiliteringssenter i Norge. Fysioterapi inngår også under behandlingsoppholdet i Spania.
NAV har dekket blant annet fysikalsk behandling for person A med hjemmel i Lov 28.februar 1997 nr 19 om folketrygd (ftrl.) § 5-22.

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Skattyter som i inntektsåret har hatt usedvanlig store kostnader (minst 9 180 kroner) på grunn av egen eller forsørget persons sykdom eller annen varig svakhet, har rett til særfradrag i alminnelig inntekt, jf. skatteloven § 6-83 første ledd. Bestemmelsens annet ledd begrenser imidlertid dette utgangspunktet når det gjelder særfradrag for utgifter knyttet til behandling mv. i institusjon eller hos privatpraktiserende helsepersonell utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen. Slike utgifter er bare fradragsberettiget dersom offentlig norsk helse- og sosialvesen ikke har et tilsvarende tilbud. I tillegg må helsemyndighetene vurdere det oppsøkte helsetilbudet som faglig forsvarlig. Skatteloven § 6-83 fjerde ledd presiserer videre at det ikke gis fradrag for kostnader i forbindelse med helsereiser.

Skatteloven § 6-83 har siden 2003 blitt endret to ganger. Dette er imidlertid endringer som ikke påvirker fradragsretten for behandlingsutgifter etter annet ledd eller utgifter til helsereiser etter fjerde ledd.

Særlig om behandling mv. i utlandet og helsereiser

Behandling mv. som skattyter får utført på institusjon eller hos privatpraktiserende helsepersonell i utlandet er i utgangspunktet å anse som behandling utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen. Utgifter til behandling mv. i utlandet gir derfor normalt bare rett til særfradrag når tilleggsvilkårene i skatteloven § 6-83 annet ledd er oppfylt, dvs. at et tilsvarende tilbud ikke gis innenfor norske helse- og sosialvesen og at helsemyndighetene finner behandlingen faglig forsvarlig.

Enkelte behandlinger mv. i utlandet anses likevel å være foretatt innenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen. Dette gjelder blant annet behandling i utlandet etter reglene om rett til nødvendig helsehjelp i pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. I tillegg finansierer staten visse behandlingstilbud i utlandet for gitte diagnoser, kalt Statens behandlingsreiser. Statens behandlingsreiser er en egen tilskuddsordning som finansieres over statsbudsjettet og forvaltes av Helse- og omsorgsdepartementet. Slike reiser forutsetter forhåndsgodkjenning, og ut over egenandeler dekker staten utgifter til reise fra Oslo, opphold og behandling i utlandet. Reisen fra pasientens hjemsted til Oslo dekkes av helseforetaket.

For skatteformål er det ingen andre former for behandlingsreiser utover det som benevnes som Statens behandlingsreiser. Andre reiser og opphold i utlandet som foretas for egen regning på grunn av sykdom, er i skattemessig forstand definert som helsereiser. Som nevnt over gis det ikke særfradrag for utgifter til helsereiser. Derimot kan det etter en konkret vurdering gis fradrag for merutgifter som skattyter har på helsereiser på grunn av sin helsetilstand. Eksempel på dette er prisdifferansen mellom hotellrom med og uten toalett for funksjonshemmede. Det kan også gis fradrag for ekstrautgifter til ledsager.

Etter folketrygdloven § 5-22 kan HELFO i enkelte tilfeller yte bidrag til behandling i utlandet. Bidrag til behandling i utlandet forutsetter forhåndsgodkjenning av HELFO. I slike tilfeller anses selve behandlingen som foretatt innenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen, jf. ovenfor. Bidrag gis blant annet til fysikalsk behandling i utlandet for personer som deltar på organiserte helsereiser. Det kan gis særfradrag for eventuelle egenbetalinger som skattyter har til den medisinske behandlingen, utover det som dekkes av bidraget. Selv om skattyteren kombinerer den positive effekten av et annet klima med et medisinsk behandlingsopplegg, er det likevel en helsereise i skattelovens forstand. Det er derfor ikke fradragsrett for utgifter til reise og opphold med mindre det som nevnt over er snakk om merutgifter grunnet skattyters helsetilstand.

Avgjørelsesmyndighet

I utgangspunktet er det ligningsmyndighetene som avgjør om vilkårene for fradrag for utgifter til behandling mv. i utlandet er oppfylt. Visse spørsmål kan eller skal likevel forelegges fylkesmannen til avgjørelse. Om det fremsatte kravet gjelder en helsereise eller behandlingsreise skal imidlertid ikke forelegges fylkesmannen. Det er i første omgang opp til det enkelte skattekontor å avgjøre om saken skal oversendes fylkesmannen. Skattyter kan imidlertid kreve at fylkesmannen avgjør spørsmålene når ligningsmyndighetene har sendt varsel til skattyter om at særfradrag ikke vil bli innrømmet, eller når særfradrag ikke er innrømmet ved ligningen. Forutsetningen er at saken ikke har vært fremlagt for helsemyndighetene tidligere, og at ligningsmyndighetenes begrunnelse for å nekte særfradrag er at tilleggsvilkårene i § 6-83 annet ledd ikke er oppfylt, jf. § 2 i forskrift 5. februar 1988 nr. 121 om ligningsbehandlingen ved særfradrag etter skatteloven §§ 6-82 og 6-83.

Fylkesmannens avgjørelseskompetanse er regulert i forskrift 14. april 1988 nr. 295 om vilkår for særfradrag på grunn av store sykdomsutgifter ved behandling m.v. i institusjon eller hos privatpraktiserende helsepersonell utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen. Etter forskriften har fylkesmannen kompetanse til å avgjøre om en behandling mv. har skjedd innenfor eller utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen, om norsk offentlig helse- og sosialvesen har et tilsvarende tilbud, herunder om ventetiden har vært urimelig lang, og om det oppsøkte tilbudet er faglig forsvarlig. Fylkesmannens vedtak kan påklages til Helsedirektoratet. Ligningsmyndighetene er for det enkelte inntektsår bundet av fylkesmannens og Helsedirektoratets avgjørelse. Endrede eller nye faktiske forhold i senere inntektsår kan medføre at ligningsmyndighetene etter en ny vurdering finner at vilkårene for særfradrag i disse inntektsårene ikke er oppfylt.