Skriftlig spørsmål fra Ketil Solvik-Olsen (FrP) til olje- og energiministeren

Dokument nr. 15:1650 (2010-2011)
Innlevert: 16.06.2011
Sendt: 17.06.2011
Rette vedkommende: Finansministeren
Besvart: 28.06.2011 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Ketil Solvik-Olsen (FrP)

Spørsmål

Ketil Solvik-Olsen (FrP): I følge oppslag i Bondebladet 1. juni 2011 betalte Byrkjelo Kraft 141 prosent skatt. Med eiendomsskatt og konsesjonsavgifter blir skattenivået hele 165 % av resultatet. Bakgrunnen er skattereglene. Dette er et av flere eksempler på urimelige skatteutslag for småkraftverk. Manglende bunnfradrag er et annet. I regjeringens svar vises det konsekvent til dagens lovverk, men det kan tross alt endres.
Vil statsråden nå følge opp sitt løfte på Småkraftdagene og sikre at regjeringen fremmer forslag til forbedringer i skattesystemet?

Begrunnelse

Det vises til Statsrådens svar på Dok 15:1241, samt svar fra finansministeren på Dok 15:1163 og 1375.
Det fremstår som ressurssløsing når vannkraftproduksjonen reduseres på grunn av skatteregimet. Under Småkraftdagene sa statsråden: "Det er interessant å bruke tid og energi på å få et rettferdig system, slik at vi ikke får tilpasninger i produksjonskapasiteten som er skattemotivert."
Kraftverket til Byrkjelo Kraft er 12,8 MW, langt over grensen på 5 MW for innslag på grunnrenteskatte. Likevel medfører dagens skattesystem, og den inntekten som selskapet pålegges å skatte av, at selskapet mener de ville kommet bedre ut om de mer enn halverte produksjonskapasiteten ned til 5 MW, for å komme under grensa for grunnerenteskatt.

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Produksjon av vannkraft gir potensielt en særskilt høy avkastning, såkalt grunnrente. Dette skyldes at produksjon av vannkraft er basert på utnytting av en knapp naturressurs. Grunnrenteskatten på kraftverk er isolert sett nøytralt utformet og påvirker ikke kraftforetakenes investeringsbeslutninger. Dette tilsier at en i størst mulig grad bør beskatte grunnrente. For et gitt skattenivå vil det redusere behovet for vridende skatter. Imidlertid vil en nedre grense for plikten til å svare grunnrenteskatt gi tilpasningsmuligheter med negative virkninger som beskrevet i spørsmålet. Nedenfor kommenteres enkelte av momentene knyttet til grunnrenteskatten som tas opp i artikkelen i Bondebladet den 1. juni 2011.

1) Bruk av spotpriser

I omtalen blir blant annet bruk av spotpriser ved beregning av grunnrenteskatt trukket fram som en av årsakene til manglende lønnsomhet. Det er riktig at grunnrenteskatten som hovedregel beregnes etter spotpris. Spotprisen gir uttrykk for den markedsmessige verdien av kraftproduksjonen. I grunnrentebeskatningen brukes spotpriser for å unngå at det oppstår skattemessige motiver for skattyter til å selge kraft billigere enn markedspris, for dermed å unngå skatt på grunnrente. Det ville videre være betydelig administrative problemer forbundet med å benytte annet enn markedspriser som hovedregel til fastsettelse av den skattepliktige inntekten.

Et selskap som velger å inngå en avtale om fastpris i stedet for å selge etter spotpriser, må også bære risikoen for at spotprisen avviker fra avtalt fastpris. Dersom kraften blir solgt til en fastpris som er høyere enn spotpris, vil selskapet innkassere gevinsten. Tilsvarende vil gjelde for tap når fastprisen er lavere enn spotpris. Dette gjelder også ev. skattemessige forhold som måtte oppstå i tilknytning til fastprisavtaler. Selskapene kan videre oppnå den prissikringen de ønsker etter skatt dersom de tar hensyn til at grunnrenteskatten beregnes etter spotpris når de bestemmer andelen av kraftproduksjonen som det inngås fastpriskontrakt for. Det vises til nærmere omtale av dette i avsnitt 2.3.9 i St.prp. nr. 1 (2006-2007) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.

2) Salgskostnader, kostnader for leie av fallrettigheter og renteutgifter

Artikkelen trekker også fram at en ikke kan trekke fra salgskostnader, kostnader for leie av fallrettigheter og renteutgifter i grunnrenteskatten. I den ordinære overskuddsskatten gis det både fradrag for salgskostnader, kostnader for leie av fallrettigheter og renteutgifter. I en nøytral grunnrenteskatt skal det imidlertid ikke gis fradrag for salgskostnader og kostnader for leie av fallrettigheter.

Når det gjelder salgskostnader, er det kun verdien av selve kraftproduksjonen som inkluderes i grunnrenten, og ikke øvrige aktiviteter som overføring, distribusjon eller krafthandel. Det skal derfor ikke gis fradrag for slike aktiviteter i grunnrenteskatten. Fallrettighetene er selve grunnrenten. I en nøytral grunnrenteskatt kan det ikke gis fradrag for leie av slike rettigheter. Inntekter fra utleie av fallrettigheter beskattes ikke med grunnrenteskatt på grunneiers hånd. Dersom en hadde åpnet for å gi fradrag for leie av fallrettigheter på kraftverkseiers hånd, ville dermed deler av grunnrenten ikke bli skattlagt. Dette ville også åpnet for skattemotivert uthuling av grunnrenten.

Et særlig fradrag i kraftverksbeskatningen kalt friinntekt hindrer at risikofri rente blir beskattet med grunnrenteskatt, og sikrer på denne måten et fradrag for den delen av rentekostnader som er knyttet grunnrentevirksomheten. Friinntekten skal dekke kostnadene for all kapital, både gjeld og egenkapital. Det gis derfor ikke ytterligere fradrag for faktiske rentekostnader.

3) Nedre grense og bunnfradrag

En nedre grense i grunnrenteskatten for kraftanlegg gir incentiver til å tilpasse ytelsen for å unngå grunnrenteskatt, ved at det i noen tilfeller bygges mindre verk enn det som er samfunnsøkonomisk optimalt. En slik tilpasning kan skje ved at et verk installerer en generator med merkeytelse like under grensen i stedet for en generator med ytelse noe over grensen, eller at det bygges to verk som hver er under grensen i stedet for ett som er over grensen.

Som vist til i tidligere svar på spørsmål om bunnfradrag, har Olje- og energiministeren på prinsipielt grunnlag slått fast at ressursutnyttelse er et hensyn som inngår i en samlet avveining av de fordeler og ulemper som er knyttet til et vannkraftprosjekt. Dersom et kraftverk tilpasses nedre grense eller splittes opp i strid med optimal ressursutnyttelse, vil konsesjonsmyndigheten derfor måtte vurdere om det er grunnlag for å kunne gi konsesjon etter vassdragslovgivningen. Det er krevende og komplisert for konsesjonsmyndigheten å vurdere ressursutnyttelsen i enkeltsaker. Dersom det foretas skattemessige tilpasninger, ligger det i sakens natur at søker ikke vil opplyse om dette, men begrunne den konkrete prosjektutformingen på andre måter, for eksempel ved å vise til miljøvirkninger av et større prosjekt. NVE vil avslå søknader som åpenbart gir en dårlig ressursutnyttelse.