Skriftlig spørsmål fra Trine Skei Grande (V) til forsknings- og høyere utdanningsministeren

Dokument nr. 15:1704 (2010-2011)
Innlevert: 20.06.2011
Sendt: 21.06.2011
Besvart: 27.06.2011 av forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland

Trine Skei Grande (V)

Spørsmål

Trine Skei Grande (V): På hvilken måte vil statsråden ta initiativ for å sikre at alvorlige forskningsetiske saker blir tilstrekkelig og uavhengig behandlet av Granskingsutvalget, og har statsråden noen prinsipielle betraktninger om hvordan Granskningsutvalget ved tilbakesendelse av saker til institusjon hvor mistanke om uredelighet har oppstått kan påse at institusjonen gjennomfører en objektiv og grundig saksbehandling?

Begrunnelse

Ifølge VG Nett 21. april 2010 har Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning (Granskingsutvalget) bare gransket én sak på tre år. Med forbehold om endringer i saksmengden siden nevnte artikkel ble skrevet er dette et påfallende lavt tall. Det er således nærliggende å tro at det er betydelig forbedringspotensial i måten innklagede forskningsetiske saker behandles i norsk forvaltning.
Undertegnede er kjent med at det per i dag finnes eksempler på at klagere opplever at forskningsetiske saker ikke realitetsbehandles på en uavhengig måte – i den forstand at innklagede saker blir sendt tilbake til institusjonen hvor mistanken om uredelighet er oppstått, svar til utvalget blir sendt fra institusjonen, og tatt til følge av utvalget - uten at en realitetsbehandling av saken foreligger og uten at klager får anføre sine motsigelser, ei heller at objektiv saksbehandling foreligger og kan dokumenteres. Et slikt system har åpenbare svakheter. Det kan, for eksempel, tenkes at institusjonen hvor mistanke har oppstått kan legge "lokk på" alvorlige saker som stiller institusjonen og overordnet forskningspersonell i dårlig lys.
Statsråden uttaler bl.a. følgende i nevnte artikkel:

"Det er helt naturlig å sende en sak tilbake til institusjonen for en uttalelse, men saker av alvorlig karakter bør ikke behandles lokalt så lenge vi har et nasjonalt granskingsutvalg."

Undertegnede er enig i dette, men undrer på om ikke konsekvensene av dagens praksis nettopp er at innklagede saker i praksis behandles og ”avsluttes” lokalt. Det er etter undertegnedes mening viktig at Granskingsutvalget gir innklagede saker full realitetsbehandling, og blant annet lar klager få belyse institusjonens tilsvar mv. Kun på denne måten kan man reelt sett snakke om en uavhengig og transparent behandling av innklagede saker.
Statsråden har tidligere i svar til undertegnede, jf. Dokument nr. 15:318 (2009-2010), anført at

"[Granskingsutvalget] virker som en nasjonal ressurs i forskningsetiske spørsmål. Gjennom dette sikres en bred debatt om forskningsetikk, og eventuelle tendenser til lokale standarder og praksis motvirkes."

Gitt den lave saksmengden utvalget behandler er undertegnede spørrende til om man kan snakke om en "bred debatt om forskningsetikk" som en konsekvens av utvalgets arbeid og er følgelig også tvilende til at "eventuelle tendenser til lokale standarder og praksis motvirkes".

Tora Aasland (SV)

Svar

Tora Aasland: Representanten Skei Grande tar opp en viktig sak i sitt spørsmål, og forskningsetikk står høyt på dagsordenen i mitt departement.

Alle universiteter og høyskoler er pålagt å ha særskilte retningslinjer for identifisering og håndtering av forskningsetiske spørsmål. Gjennom forskningsetikkloven som ble vedtatt i 2006, ble det opprettet et nasjonalt granskingsutvalg for redelighet i forskning. I tillegg ble de nasjonale og de regionale forskningsetiske komiteene lovfestet. Bakgrunnen for dette var et ønske om å trygge komiteenes eksistens og uavhengighet.

Etter forskningsetikkloven med tilhørende forskrift og veileder skal Granskingsutvalget være en nasjonal ressurs for institusjoner, bedrifter eller oppdragsgivere for behandling av saker om påstått uredelighet i forskning og et supplement til lokalt behandlingsapparat. Videre skal utvalget også vurdere og behandle konkrete saker.

Arbeidet med uredelighet bygger på at dersom en institusjon blir kjent med et mulig tilfelle av uredelighet i forskning, så skal institusjonen primært selv håndtere saken. Granskingsutvalget er en ressurs som institusjonene kan trekke på i dette arbeidet, bl.a. når det gjelder kravene som stilles for en rettssikker prosedyre. Institusjonen kan videre anmode Granskingsutvalget om å overta en sak.

Granskingsutvalget kan også på eget initiativ overta en sak. For å tilrettelegge for dette har Kunnskapsdepartementet bedt universiteter og høyskoler om å orientere Granskingsutvalget om alle saker som behandles lokalt. Utgangspunktet er som sagt at saker om uredelighet primært behandles først av den institusjonen saken hører til. Dette gjelder også større saker. Det er særlig i de tilfeller der forskningsmiljøet/institusjonen ikke bør eller kan behandle saken (pga. habilitet, ressursmangel eller lignende) at utvalget bør behandle saker i første hånd. Utvalget kan også gå inn i saker som alt er behandlet ved en institusjon, dersom det etter en skjønnsvurdering finner grunn til det.

En svært viktig oppgave for Granskingsutvalget er ellers å bidra med støtte og veiledning til institusjonene i deres behandling av saker om uredelighet. Dette vil være både generell veiledning om etablering av systemer for å håndtere slike saker og bistand i enkeltsaker.

Oppdaterte tall fra Granskingsutvalget viser at fra utvalget ble nedsatt er det rapportert om totalt 30 saker der det har vært påstander om ev. uredelighet i forskning. I 5 av disse sakene er det konstatert uredelighet, alle disse er behandlet på institusjonsnivå. 8 av sakene er fortsatt til vurdering, enten hos institusjonene eller i utvalget.

Min vurdering så langt er at Granskingsutvalget er kommet godt i gang med sine oppgaver. Dette er et nytt område, der arbeidsmetoder må utvikles og utformes over noe tid.

Antall henvendelser til utvalget er økende, dette gjelder også antall henvendelser om generell veiledning. Dette vil jeg tolke som et tegn på større oppmerksomhet rundt disse problemstillingene generelt og rundt Granskingsutvalgets eksistens. Det er viktig nå å bruke erfaringene fra den første perioden til å videreutvikle arbeidet og til å videreføre og utvikle samarbeidet med institusjonene. Erfaringene tyder også på økt bevissthet rundt disse spørsmålene hos institusjonene.

Vi har i dag ikke holdepunkter for å si at uredelighetssaker ikke realitetsbehandles på en uavhengig måte, eller at Granskingsutvalget ikke utøver sitt skjønn med hensyn til å vurdere hvilke saker de bør behandle på en god måte. Etter forskningsetikkloven er departementet klageinstans for klager som gjelder utvalgets saksbehandling, og de første klagesakene er nå nettopp mottatt i departementet. Departementet vil behandle disse sakene grundig, og sikre at uredelighetssaker blir behandlet på en god måte.