Skriftlig spørsmål fra Arve Kambe (H) til finansministeren

Dokument nr. 15:1760 (2010-2011)
Innlevert: 30.06.2011
Sendt: 30.06.2011
Besvart: 06.07.2011 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Arve Kambe (H)

Spørsmål

Arve Kambe (H): I 2011 er det ca 1.500 samdrifter i norsk landbruk. Dette er bønder som har slått sammen kvoter, beiter, maskiner, utstyr og arbeidskraft for å møte utfordringer gårdsdrift. Flere er blitt overrasket over at lokale skattekontor ønsker å tilbakeføre fradragsført inngående merverdiavgift fordi driftsbygningen ansees å være utleieeiendom og dermed unntatt kravet om merverdiavgift. Dette antas å gjelde hundrevis av aktører og jeg viser til Norsedommen.
Vil statsråden endre praksis hos skattekontorene for samdrifter?

Begrunnelse

Anskaffelsen (driftsbygningen) i samdriftstilfellene vil ofte være å anse som en innsatsfaktor i eksisterende avgiftspliktig virksomhet. En etablering av samdrift gir fordelaktige virkninger for alle deltakere.
F.eks. vil en deltaker som produserer grovfôr, få avsetning for graset i samdriften. Videre vil det faktum at melkekvoten tilhører den enkelte deltaker og ikke samdriften, kunne ha betydning; utnyttelsen av kvoten sammen med andres kvoter gir en fordelaktig drift – ikke bare i bedriftsøkonomisk målestokk. Også for distriktene er dette en god og ønskelig utvikling, for å sikre bosetting, kulturlandskap, investeringer og arbeidsplasser i norsk jordbruk.
De senere årene har Norges Bondelag fått en del henvendelser angående utleie av driftsbygning til (egen) samdrift. Mange samdriftsdeltakere har glemt, eller vært for sene med, å registrere seg etter forskrift nr 117.
Lagmannsrettens vurderinger i Norsedommen vil kunne få betydning for avgiftsvurderingen i andre utleiesituasjoner enn til samdrifter.
Norges Bondelag er av den oppfatning at det må gjøres en § 21-vurdering også i utleiesituasjonene, og denne må knyttes til de kriteriene som nå er oppstilt av Høyesterett. En tilbakeføring alene på grunnlag av for sen registrering etter forskrift nr 117 antas av Bondelaget å ikke være juridisk holdbar uten at det også er foretatt en vurdering av om anskaffelsen er relevant for den avgiftspliktige virksomheten. En driftsbygning er jo i høyeste grad relevant og i de fleste tilfeller en forutsetning for avgiftspliktig virksomhet.
Jeg er kjent med at Skattedirektoratet ber de lokale skattekontorene se bort fra Norsedommen i saker som bl.a. omhandler samdrift. Dette kan få store konsekvenser for svært mange bønder og mange opplever det som underlig at et statlig organ ber underordnede organer se bort fra en rettskraftig lagmannsrettsdom.
Dersom finansministeren er uenig med lagmannsrett og Høyesterett bør det fremmes ny lovbestemmelse eller forskrift i stedet for rundskriv om å se bort fra en dom.
Jeg er kjent med at Norges Bondelag mener denne saken er så viktig at man vurderer å støtte bønder økonomisk om de ønsker å gå til rettssak mot staten hvis noen av deres medlemmer får tilbakeført fradragsført inngående merverdiavgift i en utleiesak på en bygning de selv eier via samdriften.
Staten har tapt en god del viktige skatte- og avgiftssaker i rettssystemet de siste årene. Flere i Høyesterett. Det kan derfor være en fordel for alle involverte om finansministeren ber om en ny og politisk gjennomgang av Skattedirektoratets tolkning og rundskriv.
Dersom våre medlemmer har fått tilbakeført fradragsført inngående avgift i en utleiesak, vil det kunne være aktuelt for Norges Bondelag å støtte en ev. rettssak økonomisk, som prinsippsak.

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Jeg er ikke kjent med de konkrete omstendighetene i de sakene som representanten Kambe viser til. Det er dessuten skatteetatens oppgave å anvende regelverket på konkrete saker. På generelt grunnlag vil jeg imidlertid knytte enkelte kommentarer til merverdiavgiftsregelverket ved utleie av fast eiendom. Disse reglene gjelder utleie av fast eiendom generelt. Reglene skiller dermed ikke mellom hvilken annen aktivitet eller hvilke varer og tjenester som omsettes ved siden av utleievirksomheten. Merverdiavgiftslovens utgangspunkt er at utleie av fast eiendom er unntatt fra loven. Dette innebærer blant annet at det ikke skal beregnes utgående merverdiavgift på utleien. Samtidig vil ikke utleier kunne fradragsføre inngående merverdiavgift på anskaffelser som er til bruk i utleievirksomheten. Som representanten Kambe er inne på, åpner imidlertid loven for at utleiere på visse vilkår kan velge å la merverdiavgiftsloven få anvendelse på utleievirksomheten. Tidligere var reglene å finne i forskrift nr. 117, men etter at regelverket ble revidert, har bestemmelsene om slik frivillig registrering fra 1. januar 2009 vært å finne i merverdiavgiftsloven § 2-3 og tilhørende forskriftsbestemmelser. I spørsmålet er representanten Kambe videre inne på virkningstidspunktet for frivillig registrering. Utgangspunktet om at utleie av fast eiendom er unntatt merverdiavgiftsplikt gjelder selv om utleieren også driver annen avgiftspliktig virksomhet. Allerede registrerte næringsdrivende må derfor særskilt søke slik frivillig registrering, dersom han eller hun ønsker å la merverdiavgiftsloven få anvendelse på utleieforholdet. Fram til den terminen det eventuelt er søkt om frivillig registrering anses det for å drives utleievirksomhet som er unntatt fra loven. Spørsmålet utleie av fast eiendom og virkningstidspunktet for den frivillige registreringen var temaet i Rt. 2010 s. 1131 (i saken om Bryggeriparken AS ). I denne saken la Høyesterett til grunn at ved frivillig registrering må den næringsdrivende aktivt tilkjennegi ved søknad dersom han eller hun ønsker virksomheten brakt innenfor loven. Inntil dette skjer anså Høyesterett at anskaffelsene må anses som skjedd til bruk i virksomhet utenfor loven. Denne rettsoppfatningen er for øvrig også lagt til grunn i to dommer fra Borgarting lagmannrett, dom 10. januar 2008 og dom 17. januar 2008. Representanten Kambe tar også opp lagmannsrettens avgjørelse 7. januar 2009 (i saken om Norse Oilfield Services AS). Jeg vil her, som i mitt svar på skriftlig spørsmål nr. 1144 fra stortingsrepresentant Kenneth Svendsen, bemerke at jeg er kjent med at Skattedirektoratet i Merverdiavgiftshåndboken 6. utgave 2010 s. 521 (og Merverdiavgiftshåndboken 7. utgave 2011 s. 524) uttaler at lagmannsrettens bygger på en uriktig forståelse av merverdiavgiftsloven og derfor ber skattekontorene om å se bort fra avgjørelsen. Avgjørelsen gjaldt en servicevirksomhet til offshorebransjen som utvidet produksjonsarealene sine, og dessuten oppførte og tilrettela arealer for utleie til samarbeidende selskaper. Etter lovens hovedregel er som nevnt utleie av fast eiendom ikke merverdiavgiftspliktig, og dermed er det heller ikke fradragsrett for inngående merverdiavgift på kostnader til opparbeiding og tilrettelegging av slike utleiearealer. Unntak gjelder dersom utleieren er frivillig registrert. Utleieren i denne saken hadde ikke slik registrering, og var derfor avgiftspliktig bare for selve servicevirksomheten, ikke for utleievirksomheten. Dermed var det også bare fradragsrett for inngående merverdiavgift på kostnader i servicevirksomheten, ikke i utleievirksomheten. Lagmannsretten kom etter en konkret vurdering til at kostnadene ved oppføring og tilrettelegging av næringsarealer som leies ut til samarbeidende selskaper også kunne knyttes til selskapets avgiftspliktige servicevirksomhet. Dermed ble det ansett å foreligge fradragsrett også for inngående merverdiavgift på disse kostnadene. Staten anket lagmannsrettens avgjørelse, men anken ble avvist i Høyesteretts ankeutvalg 2. april 2009 under henvisning til at verken avgjørelsens betydning utenfor den foreliggende sak eller andre forhold tilsa at saken ble fremmet for Høyesterett. Slik jeg ser det, må Skattedirektoratets uttalelse om betydningen av lagmannsrettens avgjørelse ses i lys av dette. Avgjørelsen fra lagmannsretten er rettskraftig, dvs. bindende for partene. Det respekteres selvsagt fullt ut. Om det rettslige spørsmålet i saken, dvs. omfanget av retten til fradrag for inngående merverdiavgift, må avgjørelsens imidlertid anses for å gi liten veiledning. Mye taler for at uenigheten egentlig handler om faktum og bevisbedømmelse, dvs. om det var riktig av lagmannsretten å knytte de aktuelle kostnadene til servicevirksomheten istedenfor til utleievirksomheten. Faktum og bevisbedømmelse i en rettskraftig dom er normalt uten betydning for forståelsen av gjeldende rett i andre saker. At Skattedirektoratet i sine anvisninger fortsatt står på at inngående merverdiavgift på kostnader ved utleie av fast eiendom står i en annen rettslig stilling enn inngående merverdiavgift på kostnader til servicevirksomhet, må derfor anses korrekt etter loven.
Jeg ser på denne bakgrunn ikke grunnlag for en nærmere gjennomgang av Skattedirektoratets praksis.