Skriftlig spørsmål fra Anne Tingelstad Wøien (Sp) til kunnskapsministeren

Dokument nr. 15:1820 (2010-2011)
Innlevert: 23.08.2011
Sendt: 25.08.2011
Besvart: 02.09.2011 av kunnskapsminister Kristin Halvorsen

Anne Tingelstad Wøien (Sp)

Spørsmål

Anne Tingelstad Wøien (Sp): Mange elever må flytte hjemmefra for å gå på videregående skole. Erfaring viser at elever som må flytte på hybel har høyere frafall enn hjemmeboende elever. Til tross for at dette er en utsatt gruppe elever, finnes det ikke nasjonal statistikk over frafall blant hybelboere. Mange fylkeskommuner mangler også oversikt på frafall blant hybelboere i eget fylke.
Vil statsråden igangsette et arbeid for å framskaffe mer informasjon om frafallet i denne elevgruppa slik at målrettede tiltak kan iverksettes?

Begrunnelse

Borteboende elver er en sammensatt gruppe. Elever flytter for å gå på spesielle linjer som musikk, dans og drama eller idrett. Andre må flytte pga geografi for i det hele tatt å kunne gå på videregående skole. Frafallet er i dag som kjent størst for de som går yrkesfaglige linjer.
Enkelte fylker har hatt stor andel av hybelboere i mange år og har god erfaring i oppfølging av hybelboerne, mens hybelboere er en nyere problemstilling ved andre skoler/fylker. Mange videregående skoler har god oversikt over sine hybelboere og har aktiv oppfølging av elevene gjennom ulike prosjekt. Det er meget bra, men ikke alle fylkeskommuner måler altså effekten av disse tiltakene.
Det er en utfordring at det ikke finnes nasjonal statistikk på området. Verken SSB, Utdanningsdirektoratet eller Lånekassa har oversikt over frafall blant borteboende elever. Det betyr at vi heller ikke kan sette inn ev. tiltak der det er nødvendig.

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: ”Borteboere” er en sammensatt gruppe elever. Noen klarer seg svært bra, mens andre opplever større utfordringer ved å flytte på hybel. For noen elever kan dette medføre økt risiko for frafall fra videregående opplæring.
Det vi vet fra forskningen er imidlertid at dette ikke er hovedutfordringen for frafallet i videregående opplæring. Det finnes flere studier som belyser problemstillingen. Blant annet har forskere ved Senter for økonomisk forskning ved NTNU undersøkt denne problemstillingen indirekte ved å se på hva antall skoler og antall studieretninger i en elevs nærområde har å si for gjennomføring av videregående opplæring. Tanken er at i områder der det er få skoler og tilbud om få studieretninger, vil flere elever måtte flytte og bli ”borteboere” for å kunne studere det de ønsker. Forskerne konkluderer med at nærhet til mange studieretninger virker positivt på sannsynligheten for å gjennomføre videregående opplæring. Effekten av imidlertid ganske liten: En økning i antall unike studieretninger fra 0 til 10 innen 50 km reiseavstand fra bosted øker sannsynligheten for å fullføre med bare 2,8 prosentpoeng, alt annet likt.
Samtidig konkluderer forskerne at den særskilt lave fullføringsgraden i Nord-Norge i liten grad skyldes lange reiseavstander eller mangel på utdanningstilbud i nærheten av bostedet. Når forskerne sammenligninger en elev i Finmark og en elev i Østfold (brukt som referansepunkt) med samme karakternivå fra grunnskolen, samme foreldrebakgrunn, startet på samme studieretning, eksponert for samme situasjon i arbeidsmarkedet og har tilgang til like mange skoler og studieretninger så har Finmarkseleven fortsatt rundt 17 prosentpoeng lavere sannsynlighet for å fullføre videregående opplæring 5 år etter grunnskole.
I sum gir dette et godt grunnlag for å videreføre regjeringens satsing på tiltak rettet mot kvaliteten på og innholdet i opplæringen. I forbindelse med frafall fra videregående opplæring vil jeg særlig trekke frem NY GIV prosjektet. Gjennom en storstilt satsing på blant annet kompetanseutvikling vil dette prosjektet bidra til bedre kvalitet og innhold i videregående opplæring. Regjeringens betydelige satsing på det varige systemet for etter- og videreutdanning for lærere og skoleledere vil bidra til det samme.
Vi forutsetter likevel at fylkeskommunene er opptatt av problemstillingen og etablerer gode systemer for oppfølging og veiledning av elever som er ”borteboere”. Det er avgjørende at fylkeskommunene utnytter det lokale handlingsrommet for oppfølging av elever som har behov for ekstra støtte og veiledning.
Når det gjelder eventuell utvidelse av statistikken som rapporteres om videregående opplæring må administrative kostnader og personvernhensyn veies opp mot informasjonsverdien til nye statistikkområder. I dette tilfellet vurderer jeg det slik at informasjonsverdien på nasjonalt nivå av statistikk om ”borteboere/hybelboere” ikke veier tyngre enn administrative kostnader og personvernhensynene. Det finnes allerede forskning på denne problemstillingen, og det er mulig å få ytterligere kunnskap gjennom nye forskningsoppdrag, eventuelt også gjennom mer avgrensede spørreundersøkelser.