Skriftlig spørsmål fra Morten Høglund (FrP) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:1886 (2010-2011)
Innlevert: 06.09.2011
Sendt: 06.09.2011
Besvart: 12.09.2011 av utenriksminister Jonas Gahr Støre

Morten Høglund (FrP)

Spørsmål

Morten Høglund (FrP): Den 22. september vil FN arrangere en 10-årsmarkering for Verdenskonferansen mot Rasisme som ble avholdt i Durban i 2001. Konferansen i år, populært kalt Durban 3 skal fokusere på rasisme og intoleranse. Tidligere konferanser, herunder i 2001 og 2009 har vært brukt for å promotere rasisme, intoleranse, antisemittisme og forsøk på å innskrenke ytringsfriheten. Basert på dette har allerede en rekke vestlige land vedtatt å boikotte Durban 3.
Hva er regjeringens begrunnelse for å delta, og mener man dette er uproblematisk?

Jonas Gahr Støre (A)

Svar

Jonas Gahr Støre: Kampen mot rasisme er viktig, både globalt og nasjonalt. Norge støttet både ”Durban I” (september 2001), som resulterte i den første norske handlingsplan mot rasisme, og Tilsynskonferansen (”Durban II”) som fant sted i Genève i 2009, der Norge spilte en sentral rolle i forhandlingene om sluttdokumentet.

Det er en lang tradisjon i Norge for å støtte FNs arbeid. Vår linje har hele tiden vært at vi vil delta for å påvirke. Under forhandlingene om sluttdokumentet som ble vedtatt under Tilsynskonferansen, forsvarte vi sammen med andre likesinnede land ytringsfriheten ved å nøytralisere angrepene på denne grunnleggende rettigheten. Vi lyktes også i å holde midtøstenkonflikten ute av sluttdokumentet.

Vi vurderer sluttdokumentet som ble vedtatt med bred global oppslutning som et klart og godt bidrag i kampen mot rasisme. Dokumentet har fokus på rasisme og rasediskriminering; det anerkjenner ytringsfrihetens grunnleggende betydning; omtalen av hatefulle ytringer er i tråd med artikkel 19 og 20 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter; dokumentert inneholder ingen referanser til nedsettende omtale av religioner; og det inneholder ingen referanse til særskilte konflikter.

Teksten ivaretar de mål vi hadde satt oss da vi gikk inn i forhandlingene, og teksten går ikke utover de internasjonale forpliktelser som Norge har sluttet seg til. Både Amnesty International og Human Rights Watch påpekte at sluttdokumentet var et fremskritt i kampen mot rasisme. USAs fungerende ambassadør i Genève omtalte den gang Norges rolle i Durban-prosessen som meget konstruktiv.

Under FNs 65. sesjon ble det vedtatt at det skulle avholdes en 10-årsmarkering av Durban I. Markeringen vil ta form av en åpningsseremoni torsdag 22. september 2011 under det såkalte høynivåsegmentet i årets generalforsamling med innlegg av Generalforsamlingens presidenten, FNs generalsekretær, Høykommissæren for menneskerettigheter, en representant for hver regional gruppe, en representant fra Sør-Afrika, samt en representant for det sivile samfunn. Etter dette vil markeringen gå over i et rundebordsformat med anledning til nasjonale innlegg. Tema for dette rundebordet er ”Victims of racism, racial discrimination, xenophobia and related intolerance: recognition, justice and development”. Markeringen avsluttes med et plenumsmøte med oppsummering av debatten og vedtakelse av en politisk erklæring.

Forhandlingene om denne politiske erklæringen er ennå ikke avsluttet. Det utkast til erklæring som foreligger, vektlegger en politisk bekreftelse på eksisterende forpliktelser og anmoder om en intensivering av tiltak for å bekjempe rasisme, rasediskriminering, xenophobia og andre former for intoleranse.

Norge har deltatt aktivt i forhandlingene og det er intet som i dag skulle tilsi at Norge ikke skulle kunne støtte erklæringen. Men dette vil bli endelig avklart når sluttekst foreligger.

De land som nå har trukket seg fra prosessen om denne 10-årsmarkeringen av Durban (Israel, USA, Canada, Nederland, Tsjekkia, Australia og Tyskland), er de samme land som besluttet å ikke delta i Tilsynskonferansen i Genève. De har under forhandlingene om den politiske erklæringen tilkjennegitt at de ikke kan støtte et dokument som refererer til Durban I uavhengig av tekstens øvrige innhold.

Gitt vår støtte til FNs arbeid og vårt engasjement for å påvirke, ville det være påfallende om Norge skulle trekke seg fra en prosess som er en oppfølgning av tekster vi har støttet opp om og aktivt påvirket. Den politiske erklæringen er først og fremst en fornyet stadfesting av eksisterende forpliktelser og er en viktig symbolsak, ikke minst for de afrikanske land.

”Durban I” er fra enkelte hold assosiert med omstendighetene rundt og noen ekstreme synspunkter som ble fremført under et NGO-forum, enn selve det sluttdokumentet som fikk bred oppslutning. Jeg fremholdt selv i Genève under Revisjonskonferansen i 2009 at kampen mot rasisme er avgjørende for menneskets verdighet og at FN er den eneste globale arena hvor denne kampen kan føres. Jeg understreket også den gang at Norge aldri vil overlate FN-arenaen til ekstremistene. Dette står jeg fast ved. Vårt fokus er på utfallet av en forhandlingsprosess; det er dette som blir stående.