Svein Flåtten (H): Jeg viser til begrunnelsen under og ber om finansministerens svar på hva som nå blir gjort for å bruke bestemmelsen i CRD artikkel 113 (4) bokstav e for å kunne gi et nasjonalt unntak for den type engasjementer Eksportfinans har mot låntakernes garantister, og hvis ikke noe gjøres hva statsråden mener står i veien for ev. å sikre at Eksportfinans ikke forsvinner som finansiell aktør, med de konsekvenser det vil ha for deler av eksportnæringene.
Begrunnelse
Finansministeren skriver i svar på skr. spørsmål 15:1797 ( 2010-2011) at Eksportfinans er en kredittinstitusjon og tar som andre kredittinstitusjoner risiko. Forretningsmodellen til Eksportfinans er basert på at selskapet på grunn av sitt eierskap og sin spesielle garantiform hvor alle utlån skjer mot garanti fra GIEK/banker, har en svært lav/ingen risiko, noe som bidrar til å sikre langsiktig gunstig funding. Det er derfor tvilsomt om utsagnet i ovennevnte svar fra finansministeren om at Eksportfinans tar risiko som andre kredittinstitusjoner er riktig, og det er derfor grunn til å stille spørsmål ved om en slik vurdering bidrar til at alternative løsninger for å beholde unntaksbestemmelser for Eksportfinans ikke blir tilstrekkelig vurdert.
CRD artikkel 113 (4) bokstav e, åpner eksempelvis for at nasjonale myndigheter helt eller delvis kan gjøre unntak for engasjementer som særskilte kredittinstitusjoner har mot andre kredittinstitusjoner. I den sammenheng er det et sentralt poeng at Eksportfinans ikke har noen konkurranseflate men tvert imot eies av sentrale utlånsinstitusjoner i Norge, samtidig som andre land har funnet nasjonale tilpassinger for sine eksportfinansieringsforetak i et regelverk som tydelig gir rom for å gjøre det.
Spørsmålet i dok. 15:1797( 2010-2011) var en bekymring for norske eksportbedrifters muligheter til å finansiere seg i en hard internasjonal konkurranse hvor mange av aktørene i de landene vi skal konkurrere i krever at vi har gode fleksible finansieringsløsninger som inngår i helhetlige kontrakter over lang tid. Dette er særlig viktig i olje- og gassindustrien, og det skulle være tilstrekkelig å peke på konkurransesituasjonen i Brasil og i Barentshavet for å finne konkrete utfordringer på dette området. Bekymringen for norsk eksportindustri i dok. 15:1797 (2010-2011) ble etter min oppfatning ikke tilstrekkelig og bredt nok belyst i svaret, snarere ble svaret avgrenset og innsnevret og debatten lukket. Det er svært uheldig for norske eksportkontrakter at situasjonen er så uavklart og lite forutsigbar snaue 3 mnd. før den eksisterende dispensasjon går ut.