Robert Eriksson (FrP): Undertegnede har blitt kontaktet av en alenemor på 21 år som ikke har fått behandlet sine søknader hos Nav, på stønader hun mener å ha krav på. Selv om hun har fremlagt all relevant dokumentasjon betviler Nav at hun er alenemor, og at hun går på skole. Vedkommende føler seg maktesløs og kriminalisert av Nav.
Mener statsråden at Nav lokalt har foretatt riktig saksbehandling, og kan Nav lokalt behandle og mistenkeliggjøre brukere ved at de ikke vil forholde seg til relevant dokumentasjon?
Begrunnelse
Undertegnede ble kontaktet den 1. september av ei jente på 21 år som har ansvaret for sin 8 måneder gamle sønn. Det ble slutt med barnefaren for 4 måneder siden. Hun flyttet da tilbake til hjemkommunen, men valgte å starte opp på sine studier i Gjøvik. Dette medfører at hun pendler mellom hjemkommunen og Gjøvik kommune. Et bevisst valg hun har tatt, fordi hun har et sterkt og bevist ønske om å kunne fullføre sin utdanning som sykepleierstudent.
Hennes store problem er at Nav ikke tror henne. De betviler hun går på skole, fordi de mener at ingen kan pendle 1,5 time for å bare gå på skole/jobb. De betviler videre at hun er alenemor til tross for at hun har sendt inn alle papirer de har bedt om, og det er: samværsavtale, samlivsbrudderklæring, og meklingsattest. Hun får til svar fra Nav, at dette er papirer som alle kan få tak i. Det samme gjelder papirer som beviser at hun går på skolen.
Vedkommende føler seg svært fortvilet og hjelpeløs over ikke å bli trodd. Det har nå gått snart 2 måneder, uten noen form for resultat, bortsett fra at Nav ikke ønsker å innvilge de stønader hun mener å ha rettmessig krav på.
Hun føler situasjonen er såpass fastlåst, og hvis ikke det skjer en snarlig endring i forhold til hennes søknader, ser hun seg nødt til å avslutte studiene og finne seg en annen jobb for å kunne betale for helt grunnleggende behov for mat og hjem. Dette er en situasjon hun ønsker å unngå i det lengste, da hun har et sterkt ønske om å få gjort ferdig sine studier.
Vedkommende har begrunnet hvorfor hun går på skole i Gjøvik med at hun først og fremst ikke fikk skoleplass i Oslo, og at de bosatte seg i regionen da hun bodde med barnefaren. For over ett år siden da hun søkte skole visste hun ikke at de kom til å gå fra hverandre. Siden barnet ikke har rett på barnehageplass valgte hun å flytte tilbake til hjemkommunen hvor hun har sin familie der som hjelper henne så godt de kan med barnepass når hun trenger det. På Gjøvik har hun ingen som kan hjelpe, og ville ha vært helt alene. Derfor har hun valgt å kjøre den lange strekningen slik at hun kan ha familienettverket rundt seg og barnet. Hun mener det også er til det beste for barnet. Hun er heller ikke lengre borte enn en normalarbeidsdag, dette fordi det ikke er 8 timer undervisning. Det er heller ikke hver dag hun er borte fra barnet.
Disse faktiske forholdene og den relevante dokumentasjonen har Nav vist liten forståelse for.