Skriftlig spørsmål fra Per-Willy Amundsen (FrP) til justisministeren

Dokument nr. 15:1950 (2010-2011)
Innlevert: 26.09.2011
Sendt: 27.09.2011
Besvart: 06.10.2011 av justisminister Knut Storberget

Per-Willy Amundsen (FrP)

Spørsmål

Per-Willy Amundsen (FrP): Vil statsråden ta initiativ til å gjennomgå voldgiftspraksisen i Norge, og sørge for at utenomrettslige avgjørelser fattet i henhold til religiøs lov kriminaliseres, og at et hvert forsøk på å opprette domstolslignende organer basert på religion bekjempes?

Begrunnelse

I oppslaget "Shariadomstoler i Storbritannia dømmer britiske muslimer" på NRK 25. september 2011, fortelles det om et ukjent antall islamske tribunaler, i tillegg til shariaråd, som fatter avgjørelser i henhold til islamsk lov.
Avgjørelsene som fattes i shariatribunalene er bindende etter britisk lov, i henhold til den såkalte Arbitration Act av 1996. Selv om disse tribunalene i utgangspunktet kun har lov til å behandle tvister av mer forretningsmessig art, dokumenterer NRK at tribunalene behandler ulike familiejuridiske forhold som for eksempel ekteskap, skilsmissesaker, arveoppgjør mv.
Domstolslignende organer har lange tradisjoner i Storbritannia. Blant annet har det britiske jødiske samfunnet i over 100 år hatt sine Beth Din-domstoler, under beskyttelse av det britiske lovverket. En slik parallell ordning ser man da også for islamske domstolslignende organer.
Disse tribunalenes virksomhet er omstridte i Storbritannia, og menneskerettighetsorganisasjonen One Law for All påpeker at parallelle rettssystemer i et land, forringer rettssikkerheten for flere grupper i det britiske samfunnet. Blant annet tilstås ikke kvinner de samme arverettighetene i henhold til islamsk lov, og skilsmisseoppgjør foretas uten at kvinner gjøres kjent med sine rettigheter under britisk lov.
I Norge er det vid adgang til å avtale tvisteløsning ved voldgift. Hovedregelen er at det må dreie seg om et område med avtalefrihet. Videre stilles det krav til voldgiftsbehandlingen for å sørge for at den oppfyller visse minimumskrav. Voldgiftsavgjørelser kan ikke ankes, men de kan i noen tilfeller kjennes ugyldige av domstolene.
Selv om norsk lov ikke åpner for at krav om skilsmisse, separasjon, barnefordeling og arv kan avgjøres ved voldgift, synes skillet mellom dispositive og indispositive krav relativt.
Det er fremkommet informasjon om at islamske avgjørelser gjøres på områder der det ikke er adgang til dette i norsk lov, jfr. arveloven, barneloven og ekteskapsloven, og at dette er innarbeidet i private oppgjør mellom privatpersoner. Omfanget av dette er ukjent, men spørreren mener at et hvert brudd med norsk rettspraksis er et for mye.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Jeg ser det som viktig at en ikke visker ut grensen mellom religion og jus, og av den grunn understreker jeg viktigheten av et mest mulig religionsnøytralt rettssystem. Det vil selvsagt ikke være aktuelt å etablere egne shariaråd eller shariadomstoler som skal operere med velsignelse fra norske myndigheter. Opprettelsen av et parallelt rettssystem innenfor rammene av norsk lov, ville være å gå på akkord med prinsippet om likhet for loven, en av grunnpilarene i vår rettstradisjon.

Jeg er kjent med at avgjørelser fra shariadomstoler angivelig anerkjennes som voldgiftsavgjørelser i Storbritannia. Dette er ikke tilfellet i Norge. Også i Norge er det adgang til å avtale tvisteløsning ved voldgift når partene har «fri rådighet» over sakens gjenstand, jf. lov 14. mai 2004 nr. 25 (voldgiftsloven) § 9 første ledd. Grovt sagt er dette tvister der bare partenes egne interesser står på spill. Voldgift brukes særlig i tvister om forretningsanliggender. Av saker som ikke kan avgjøres ved voldgift kan nevnes krav om skilsmisse, separasjon, barnefordeling mv. Både voldgiftsavtalen og alminnelige lovvalgsregler kan gi anvisning på bruk av fremmed rett, selv om voldgiftssaken går i Norge, jf. § 31. Det er imidlertid svært få stater har sharia som et dominerende element i rettssystemet, unntaket er stater som Saudi-Arabia og Iran. Ettersom det først og fremst er på familierettens område sharia benyttes, og slike saker ikke løses ved voldgift, er det vanskelig å se for seg at sharialover vil øve noen vesentlig innflytelse gjennom voldgiftsinstituttet.

Det er vanlig og ønskelig med tvisteløsning utenfor domstolene. De aller fleste tvister finner sin løsning ved avtale. Partene i en sivil tvist kan henvende seg til konfliktrådene, som er statlige og underlagt Justisdepartementet. Konfliktrådsmegleren skal hjelpe partene til å komme frem til en løsning på saken. Jeg går ikke inn for å etablere egne offentlige meglingsinstanser eller konfliktråd for muslimer, som gir råd ut fra sharia. Dette vil være betenkelig, særlig ut fra et likestillingsperspektiv, ettersom religiøse lover kan bidra til å begrense kvinners rettigheter.

Svært ofte vil imidlertid partene bistås av en privat mekler, eksempelvis en religiøs leder eller frivillig organisasjon. En slik ordning med utenrettslige mekling innebærer ingen offentlig legitimering av den avtalen en måtte komme frem til gjennom mekling. Jeg synes det er av det gode at folk finner private, utenomrettslige løsninger på tvister som det ikke er noen grunn til å bringe inn for domstolene. Jeg vil imidlertid ikke vike fra prinsippet om at avtaler som inngås – med eller uten mekler – må ligge innenfor rammene av norsk lov for å være gyldige og kunne fullbyrdes her i Norge.

Jeg er ikke kjent med at utenomrettslige avgjørelser fattet i henhold til religiøs lov utgjør et samfunnsmessig problem av betydning i Norge. Per i dag ser jeg derfor ikke behov for å oppstille straff for å bekjempe slik virksomhet.