Skriftlig spørsmål fra Øyvind Vaksdal (FrP) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:1967 (2010-2011)
Innlevert: 30.09.2011
Sendt: 30.09.2011
Besvart: 05.10.2011 av utenriksminister Jonas Gahr Støre

Øyvind Vaksdal (FrP)

Spørsmål

Øyvind Vaksdal (FrP): Er utenriksministeren kjent med utviklingen for de forsvarsløse iranske flyktningene i Camp Ashraf i Irak, og vil den norske regjering bruke sin innflytelse for å bidra til å finne en permanent løsning på den uholdbare situasjonen for flyktningene i leiren?

Begrunnelse

Det vises til mine spørsmål Dokument nr. 15:543 (2010-2011)og Dokument nr. 15:1227(2010-2011)om de vanskelige humanitære forhold for de iranske flyktningene i Camp Ashraf i Irak og irakiske angrep på de forsvarsløse innbyggerne i leiren.
Det har nå vært en viss utvikling i saken i og med at FNs høykommissær for flyktninger har kommet med en uttalelse som slår fast at flyktningene i leiren formelt skal betraktes som asylsøkere.
Presidenten i Europaparlamentets delegasjon for forbindelser med Irak, Struan Stevenson, har nå i tillegg skissert et forslag til løsning på den uholdbare situasjonen for flyktningene i leiren som har bred støtte.

Jonas Gahr Støre (A)

Svar

Jonas Gahr Støre: Det har lenge vært klart at situasjonen i Camp Ashraf i Irak er uholdbar, og hendelsene 8. april i år – som Regjeringen tydelig fordømte – var en tragisk påminnelse om dette.
Hendelsene har ført til at leiren nå vurderes oppløst ved at beboerne bosetter seg andre steder i Irak, overføres til tredjeland eller frivillig returnerer til Iran. Beboernes organisasjon har i prinsippet akseptert dette, men er uenige i forslag om midlertidig flytting av leiren innenfor Irak.
Internasjonalt er det akseptert at Iraks myndigheter har rett til å oppløse leiren. Det viktigste andre aktører kan bidra med, er å overbevise Irak om at dette må skje skånsomt, det vil si at hendelser som i april unngås og at beboerne får forlate leiren på en sikker måte.
I samtaler med Iraks utenriksminister i New York i september og med Iraks minister for menneskerettigheter i Oslo i august understreket jeg den irakiske regjeringens ansvar for sikkerheten og rettighetene for beboerne i Camp Ashraf og viktigheten av at Irak legger til rette for at leiren avvikles på en måte som ivaretar beboerne. Beboerne i Camp Ashraf tilhører organisasjonen Mudjahedin-e-Khalq (MeK); en iransk motstandsbevegelse som arbeider for regimeskifte i Iran. Den har også brukt voldelige virkemidler. MeK ble invitert til å etablere seg i Irak av Saddam Hussain på midten av 1980-tallet under Iraks krig mot Iran. Dagens myndigheter i Irak mener at en opprettholdelse av leieren vil være i strid med landets nye grunnlov, hvor det bl.a. slås fast at Irak ikke skal fremstå som en trussel mot naboland og ikke skal blande seg inn i andre lands indre anliggender. De irakiske statsråder jeg har møtt etterlater ingen tvil om at landet vil legge ned Camp Ashraf.
Det er Regjeringens syn at en ordnet avvikling av leiren best kan oppnås om FN – representert ved operasjonen i Irak (UNAMI) – og Høykommissæren for flyktninger (UNHCR) gis en sentral rolle. Dette synes nå å skje. UNHCR har nylig åpnet for å la beboerne søke om flyktningstatus. Så langt har nesten alle de omlag 3400 beboerne, med unntak for de omlag 160 lederne som er ettersøkt for terror både i Iran og Irak, levert inn søknad. UNHCR vil behandle søknadene på individuelt grunnlag og søkerne har status som asylsøkere frem til avgjørelse er tatt.
Dette vil midlertidig gi flertallet av beboerne en viss sikkerhet, men det vil ikke bidra vesentlig til en løsning av problemet fordi svært få antas å ville få innvilget flyktningstatus og dermed mulighet for å bli sendt til mottakerland. De av beboerne som har statsborgerskap i tredjeland, vil kunne reise dit, men det dreier seg trolig om kun 30-40 beboere. Vi er kjent med at én av beboerne skal ha norsk statsborgerskap og vi har satt i gang en prosess for å bistå vedkommende.
De aller fleste av beboerne er iranske statsborgere. Av disse antas det at noen vil ønske å returnere til Iran. Omkring halvparten av de beboere som tidligere har flyktet fra leiren skal ha returnert til Iran, og i følge Røde Kors og andre som har holdt kontakt med de hjemvendte, har de blitt godt behandlet og ikke straffeforfulgt.
Et stort antall beboere, kanskje godt over halvparten, ønsker imidlertid ikke å returnere til Iran. Irak har hittil uttalt seg negativt om å la dem få bli i landet, og verken USA eller EU-landene har indikert vilje til å ta i mot dem. Det er denne gruppen beboere som vil utgjøre hovedproblemet ved en avvikling av leiren. En løsning på dette problemet vil kreve et nært og fleksibelt samarbeid mellom hovedaktørene som er Irak, Iran, FN og USA.