Skriftlig spørsmål fra Gunnar Gundersen (H) til miljø- og utviklingsministeren

Dokument nr. 15:92 (2011-2012)
Innlevert: 17.10.2011
Sendt: 18.10.2011
Besvart: 27.10.2011 av miljø- og utviklingsminister Erik Solheim

Gunnar Gundersen (H)

Spørsmål

Gunnar Gundersen (H): Miljøverndepartementet har behandlet og konkludert når det gjelder lisensjakt på ulv. Avgjørelsen er i prinsippet en utvidelse av ulvesona i og med at hele nordre del av Hedmark unntas fra ulvejakt. Dette er områder som er utenfor ulvesona.
Hvordan kan departementet overse stortingets uttrykte mening når det gjelder ulv og forvaltningen av denne?

Begrunnelse

Det vises i avgjørelsen til at man vil beskytte "den genetisk viktige ledertispa i Julussareviret". Dette er en underlig argumentasjon, all den tid dette gjelder en ulv av russisk herkomst. Argumentasjonen slår dermed hull i hele argumentasjonen om en truet art av ulv i Norge.
Allikevel brukes argumentet til å føre en politikk som ligger på tvers av stortingets uttrykte målsetning med en ulvesone der man avgrenser skadene som ulv påfører til en mindre del av Norge. Det minnes her om at Bondevik II-regjeringen tok ut den såkalte "Koppangflokken".
Reviret for Julussaflokken må også være ekstremt stort dersom dette er den reelle begrunnelsen. En slik flokk bruker ikke et areal som grovt sett tilsvarer hele ulvesonas areal.

Erik Solheim (SV)

Svar

Erik Solheim: Departementet overser på ingen måte Stortingets uttrykte mening når det gjelder forvaltning av ulv. I rovviltforliket av 17. juni 2011, som også Høyre er en del av, ble det presisert at norsk rovviltforvaltning skal skje innenfor rammen av bestemmelsene i naturmangfoldloven, Bernkonvensjonen og den todelte målsetningen etter rovviltforliket av 2004. Ulv er en fredet art som er kritisk truet, og alt uttak skal være skademotivert. Dette gjelder også lisensfelling, som ikke er jakt, men uttak motivert ut fra behovet for skadereduksjon.

Miljøverndepartementet behandlet 14. oktober 2011 tre klager på rovviltnemndene i forvaltningsregion 4 (Oslo, Akershus og Østfold) og forvaltningsregion 5 (Hedmark) sitt vedtak om lisensfelling av ulv i 2011/2012. I grunnlaget for rovviltnemndenes vedtak (sekretariatets innstilling) er det redegjort for bestandssituasjonen for ulv, og skade- og konfliktsituasjonen i regionene. I departements klagebehandling ble rovviltnemndenes vedtak om en kvotestørrelse på tre dyr opprettholdt, mens departementet endret lisensfellingsområdet slik at nordre deler av Hedmark ble utelatt fra lisensfellingsområdet.

Den skandinaviske ulvestammen er sterkt preget av innavl, og er dermed avhengig av regelmessig innvandring for å være levedyktig på lengre sikt. Innvandrede ulv fra Finland eller Russland, som etablerer seg og gir opphav til valper i Skandinavia, er dermed svært verdifulle. I klagebehandlingen har departementet lagt vekt på å ivareta hensynet til den genetisk viktige ledertispa i Julussareviret. Det er usikkert hvorvidt det har vært yngling i Julussareviret i 2011. Dersom det har vært yngling vil valpenes overlevelse stå i fare hvis foreldredyr i reviret blir felt. En utilsiktet felling av dette lederparet vil også redusere muligheten for å nå bestandsmålet på 3 helnorske ynglinger innenfor forvaltningsområdet for ynglende ulv i 2012. I kommentarene til rovviltforskriften § 10 fremgår det at ved avgrensing av fellingsområder må det tas hensyn til familiegrupper og revirmarkerende par av ulv som en ønsker å beholde for å oppfylle bestandsmålet. Dette gjelder også i tilfeller der revir krysser grensen for forvaltningsområdet, men der mer enn halvparten av reviret er innenfor forvaltningsområdet. Utover å skjerme Julussareviret for uttak, er avgrensningen gjort for å målrette uttaket mot de deler av regionen hvor det har vært store skader på sau i sommer og hvor man kan anta at ulv oppholder seg stasjonært. I de nordlige deler av Hedmark er skader forårsaket av ulv hovedsakelig registrert i tilknytning til Alvdalsområdet. Den skadevoldende ulven ble skutt på skadefelling i sommer.

Etter at nemndenes vedtak om lisensfelling ble fattet ble det dokumentert to ulver i Engerdal, nær riksgrensa mot Sverige. Det er ikke registrert skader på verken husdyr eller tamrein i området. Det foreligger p.t. ikke mer kunnskap om avgrensningen av leveområdet for disse ulvene. Rovviltforskriften § 7 sier at nemndene ikke har myndighet til å fatte vedtak om felling av ulv i grenserevir. Kommentarene til § 7 i rovviltforskriften sier at nemnda ikke kan fatte vedtak om felling i tilfeller der det er usikkerhet om revirets utbredelse, og at føre-var-prinsippet må legges til grunn.

Sammenligninger av DNA mellom finsk/russiske og skandinaviske ulver har vist en meget god overensstemmelse, og det er liten tvil om at våre ulver stammer fra naturlig innvandring fra øst. En sammenhengende utbredelse med utveksling av ulv mellom Skandinavia og Finland/Russland har også vært tilfelle i tider med langt høyere antall ulv enn hva vi har i dag. Ulv innvandret fra øst er derfor på ingen måte noe nytt eller unikt ved dagens ulvestamme. Selv om vi tidligere har utryddet ulven fra norsk jord, kan vi ikke stå på sidelinjen og basere oss på at andre land tar ansvaret fordi ulven skaper utfordringer for oss i enkelte sammenhenger. Norge har gjennom Bernkonvensjonen forpliktet seg til å gjennomføre nødvendige tiltak for å sikre bevaring av ulv. Det er også slik at Norge, uavhengig av internasjonale miljøavtaler, valgte å frede ulven allerede i 1971, og et bredt flertall i Stortinget har gjentatte ganger bekreftet målsettingen om å ta vare på ulven i Norge.

Departementets avgrensning av lisensfellingsområdet gjør at lisensfellingen av ulv i 2011/2012 blir mest mulig målrettet og skadereduserende. Jeg mener avgrensningen er riktig på bakgrunn av den kunnskapen vi har i dag.