Skriftlig spørsmål fra Oskar J. Grimstad (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:186 (2011-2012)
Innlevert: 03.11.2011
Sendt: 03.11.2011
Besvart: 10.11.2011 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Oskar J. Grimstad (FrP)

Spørsmål

Oskar J. Grimstad (FrP): Hva vil statsråden gjøre for å få fortgang i Nordmøre Energigjenvinning sitt krav for å bli likestilt med Norcem og Hurum Energigjennvining, slik at selskapet får refundert avgiftene sine slik tilfellet var på Hurum Energigjenvinning?

Begrunnelse

Nordmøre Energigjenvining sin kamp for å bli likestilt med Norcem og Hurum Energigjenvinning, som for så vidt gjelder innbetaling av sluttbehandleravgift ved energigjenvinning fra avfall, dreier denne saken seg om. Disse to anleggene, som er integrert i industrien på samme måte som NEKS, har enten vært fritatt sluttbehandlingsavgift opp gjennom årene, eller fått refundert all tidligere innbetalt avgift.
Saken er nå behandlet i Tollregionen Vest- Norge og i Toll og avgiftsdepartementet. Saken er deretter sendt til Finansdepartementet til endelig avgjørelse.
Bransjen med offentlige eide aktører som har monopolpris fra egne eierkommuner, og som ofte tar en svært høy pris fra disse, er nærmest umulig å overleve i. Dersom Nordmøre Energigjenvinning ikke får refundert avgiftene umiddelbart, vil selskapet med all sannsynlighet måtte avvikle driften. Det haster derfor svært for deres arbeidsplasser, at saken blir avgjort. Regjeringen burde i denne saken legge vekt på å stimulere til verdiskapning.

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Forvaltningssaken som representanten Grimstad tar opp, gjelder Finansdepartementets behandling av klage 29. september 2011 fra Nordmøre Energigjenvinning KS over Toll- og avgiftsdirektoratets forvaltningsvedtak 14. mars 2011. Departementet mottok saken ved direktoratets oversendelse i brev 11. oktober 2011. Den forvaltningsmessige behandlingen av saken blir prioritert på vanlig måte, og jeg kan ikke angi når endelig vedtak vil bli truffet. Jeg finner heller ikke grunn til nå å gi konkrete kommentarer til saken, men skal i stedet gi en generell redegjørelse for problemstillingen saken gjelder.

Avgiften på sluttbehandling av avfall ble innført i 1999 og var en oppfølging av NOU 1996: 9 Grønne skatter. Formålet med avgiften var å prise miljøkostnadene ved avfallsbehandling. Fra 1. juli 2004 ble forbrenningsavgiften lagt om fra en avgift basert på innlevert mengde avfall til en avgift direkte på utslipp, bl.a. basert på målinger. Dette innebar at forbrenningsavgiften stimulerte til utsortering av miljøskadelige avfallsfraksjoner og til rensing av utslipp. Avgiften innebar at forbrenningsanlegget ble påført en kostnad som i prinsippet tilsvarte miljøskadene ved avfallsforbrenning. Dette innebar også at de som leverte avfall til sluttbehandlingsanlegg, stod overfor priser som avspeilet miljøkostnadene. Avgiften stimulerte på denne måten både til materialgjenvinning, og til at husholdninger og næringsliv fikk et incitament til å redusere avfallsmengden.

Samtidig var avgiften avgrenset slik at energianlegg i industrien som kun benyttet avfallsbaserte brensler i produksjonen, ble ansett som et gjenvinningsanlegg som ikke var omfattet av avgiftsplikten. Dette ble i St.prp. nr. 54 (1997-98) Grønne skatter begrunnet med at det kun er avfall som leveres til sluttbehandling som omfattes av avgiften, og at ”Dette innebærer at (…) bearbeidede avfallsbaserte brenselprodukter som erstatter andre energikilder i produksjon ikke vil bli belastet avfallsavgift”. Det var i regelverket for avgiften stilt nærmere krav til brenselets kvalitet.

Under behandlingen av en forvaltningssak hvor en virksomhet ikke oppfylte kravene til brenselkvaliteten, fant Finansdepartementet i et vedtak 7. mai 2009, inntil videre å kunne dispensere fra avgiftsplikten i medhold av Stortingets vedtak om avgift på sluttbehandling av avfall § 7. Dispensasjonen ble omtalt i Prop. 1 S (2009-2010) avsnitt 3.14.2.

Som grunnlag for dispensasjonen vektla departementet de miljømessige fordelene ved at energien av avfallet benyttes selv om de eksplisitte kravene til brenselkvaliteten i dette tilfellet ikke var oppfylt. Det ble også vist til at avgiften ikke ivaretok de miljøpolitiske hensyn som her gjør seg gjeldende. Departementet la opp til at tilsvarende også skulle gjelde andre liknende tilfeller, etter innhentet uttalelse fra miljømyndighetene.

Forbrenningsavgiften ble avviklet fra 1. oktober 2010, jf. Prop. 126 LS (2009-2010) avsnitt 2 og Meld. St. 2 (2009-2010) Revidert nasjonalbudsjett 2010 avsnitt 3.4.2 om vurdering av avgiften på forbrenning av avfall.

Toll- og avgiftsdirektoratet har lagt til grunn at dispensasjonen til fordel for andre virksomheter som nå søker om tilsvarende dispensasjon, skal få virkning fra søknadstidspunktet. Søkerne mener under henvisning til likebehandlingsprinsippet at dispensasjonen må gis tilbakevirkende kraft. Dette spørsmålet skal departementet nå vurdere som ledd i klagesaksbehandlingen.