Skriftlig spørsmål fra Jon Jæger Gåsvatn (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:223 (2011-2012)
Innlevert: 09.11.2011
Sendt: 10.11.2011
Besvart: 22.11.2011 av helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

Jon Jæger Gåsvatn (FrP)

Spørsmål

Jon Jæger Gåsvatn (FrP): Mener statsråden det er akseptabelt at pasienter mister et psykiatritilbud som de har ventet på i lengre tid, på grunn av økt pågang som følge av de tragiske hendelsene 22. juli i år?

Begrunnelse

Undertegnede har fått henvendelse fra en fortvilet mor, hvis sønn har ventet på å få plass på traumesenteret i Oslo. Det har fra et medisinsk faglig standpunkt blitt gitt uttrykk for at gutten hadde behov for et lengre opphold ved senteret for å få behandlet sine traumer. Etter at terroren rammet så mistet gutten plassen i Oslo. Et dagtilbud i hjemfylket, som kunne vært en nødløsning forsvant også. Det er etter undertegnedes oppfatning viktig at psykiatrien settes i stand til å håndtere både de som ble rammet av terroren, men at også pasienter som har vært i systemet og som har ventet på et psykiatrisk tilbud ikke blir glemt i denne situasjonen.

Anne-Grete Strøm-Erichsen (A)

Svar

Anne-Grete Strøm-Erichsen: Tragedien den 22. juli satte vårt tjenesteapparat på prøve. Et stort antall personer fikk behov for hjelp, dels i den akutte situasjonen og dels i de påfølgende uker og måneder. Noen vil trenge støtte og behandling i lang tid fremover. Tilbakemeldingene fra familier og samarbeidspartnere er gjennomgående at helsetjenesten har gjort en meget god innsats i den situasjonen som oppstod. Psykisk helsevern la stor vekt på å ha en åpen dør så langt mulig i den akutte fasen. Vi vet også at man i stor grad strakk seg for å håndtere den akutte situasjonen, uten at andre mistet eller måtte få sitt tilbud skjøvet ut i tid.

I en akutt situasjon som dette kan man likevel ikke alltid unngå at pasienter som er i behandling må vike plassen eller få utsatt behandling. Dette gjelder både innenfor somatiske og psykiatriske akuttjenester. Prioriteringsforskriften og prioriteringsveilederne for hhv psykisk helsevern for barn og unge og for voksne skal legges til grunn. Selv om det er ønskelig at alle beholder sine tilbud også når vi rammes av en hendelse med slike dimensjoner, så ber jeg om forståelse for at belastningene på tjenesteapparatet kan bli så store at det ikke alltid er mulig å få til dette på en fullgod måte.