Skriftlig spørsmål fra Ivar Kristiansen (H) til fiskeri- og kystministeren

Dokument nr. 15:239 (2011-2012)
Innlevert: 10.11.2011
Sendt: 11.11.2011
Besvart: 18.11.2011 av fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen

Ivar Kristiansen (H)

Spørsmål

Ivar Kristiansen (H): I flere kommuner hvor Aker Seafood ASA har lokalisert landanlegg er så vel ansatte i bedriftene som kommunene bekymret for industribedriftenes fremtid. Bl.a. som følge av en vanskelig råstoffsituasjon og det forhold at det er skapt stor usikkerhet om Norges største kvoteeier ivaretar sin leveringsplikt som forutsatt.
Mener statsråden at tilbudsplikt på råstoff fra egne trålere til tilhørende landanlegg er likelydende med leveringsplikt?

Begrunnelse

Aker kan oppfattes å mene at når råstoffet er tilbudt landanlegget, så er formålet med forpliktelsen om leveringsplikt opprettholdt. Det fremstilles slik, slik også statsråden i sine svar til Stortinget kan tolkes, at så lenge råstoffet er tilbudt landanlegget er intensjon i bestemmelsene om leveringsforpliktelse oppfylt. Denne praksis trenger en avklaring og opprydding, så lenge den dominerende situasjon i flere tunge fiskerikommuner er at det er samme konsern som sitter "på begge sider av bordet," altså samme eier som tilbyr råstoff og som avslår kjøp av råstoff. Statsråden har med sin styrebakgrunn fra Aker registrert at det neppe blir helt enkelt med en god samhandling mellom sjø og land, når konsernets strategi for sjø og land går i helt forskjellig retning. Landanleggene skal i stor grad bare basere produksjonen og produktene på ferskt ikke frosset råstoff, mens kapasiteten på sjø bygges opp rundt ombordfrosset råstoff. Videre fortoner det seg fortsatt uklart i hva statsråden legger i ordet aktivitetsplikt, knyttet til eierskapet til trålerne.
Tildelte kvoter og de reelle fangster veid opp mot leveranser til egne anlegg på land bør enkelt kunne måles og gi statsråden den nødvendige informasjon om leveringsforpliktelsene ivaretas som forutsatt.

Lisbeth Berg-Hansen (A)

Svar

Lisbeth Berg-Hansen: Innholdet i leveringsplikten er definert gjennom individuelle vilkår og siden 2003 gjennom forskrift av 12. september 2003 om leveringsplikt for fartøy med torsketråltillatelse. De individuelle vilkårene fastsetter bedrift eller sted (som kan være et sted, en kommune eller et større område) som er tilgodesett, mens forskriften om leveringsplikt skal sikre klarhet i hvordan leveringsplikten skal gjennomføres.
Leveringsvilkår kan være stilt overfor både industrieide og fiskereide torsketrålere, og det kan være stilt vilkår om levering enten til egen eller til andres bedrifter i vilkårene for en industrieid torsketråler. Dette skyldes at det gjennom årene har skjedd mange kjøp og salg både av fartøy og foredlingsanlegg, men at leveringsvilkåret for det enkelte fartøy som hovedregel har blitt opprettholdt som det har vært. I noen tilfeller gjelder leveringsplikten til et geografisk område, og ikke til en eller flere bedrifter. For å sikre klarhet i hvordan leveringsplikten skal gjennomføres, ble det fastsatt generelle regler for dette i forskriften av 2003 av daværende fiskeriminister Svein Ludvigsen. Disse reglene omhandler blant annet plikt til å utby fangsten innenfor en region dersom den eller de som er direkte tilgodesett i vilkåret ikke ønsker å kjøpe fangsten, hvor stor del av fartøyets fangst som er omfattet av leveringsplikt og hvordan prisen skal fastsettes dersom fangsten ikke leveres til fartøyeierens eget anlegg. Det følger av forskriftens § 3 at leveringspliktens materielle innhold er at fartøyeier skal tilby fartøyets fangst til den eller de som er tilgodesett i fartøyets individuelle leveringsvilkår. Leveringsplikten omfatter 80 % av fartøyets fangst av torsk og 60 % av fartøyets fangst av hyse, for begge fiskeslag nord for 62 grader nord, jf forskriftens § 4. Selv om foredlingsanlegg som eier leveringspliktige trålere vil ha innflytelse på fartøyenes levering av råstoff, vil disse bedriftene i det vesentlige stå overfor samme utfordringer ved å ta imot all fisk som tilbys som bedrifter uten eierskap til båtene. Derfor praktiseres leveringsplikten likt for industrieide trålere som for fiskereide trålere. I tillegg til leveringsplikt er det imidlertid til Aker Seafoods ASA’s tillatelser til å eie torsketrålere også stilt vilkår om at fartøyene skal være knyttet til bestemt industrivirksomhet, at fartøyene ikke vil bli tillatt skilt fra denne og at industrivirksomheten må opprettholdes på et visst nivå. Dette omtales som industrivilkår. Industrivilkåret innebærer at ved en eventuell nedbygging, nedleggelse eller reduksjon av industrivirksomhetene vil tillatelsene til å eie fiskefartøyene kunne bli trukket tilbake. Industrivilkåret skal altså sikre at det drives foredlingsvirksomhet på land. Det er i den forbindelse jeg har uttalt at det er en aktivitetsplikt knyttet til eierskapet til trålerne. Dersom Norway Seafoods AS reduserer eller legger ned den foredlingsvirksomheten selskapet driver, vil myndighetene kunne kalle tilbake Aker Seafoods ASA’s tillatelser til å eie fiskefartøy. Det er altså Aker Seafoods ASA som fortsatt bærer risikoen for at det opprettholdes aktivitet på de bestemte landanleggene, i forhold til de tillatelser som er tildelt til å eie torsketrålere.