Gunnar Gundersen (H): I Aftenposten 15.11.11 fremkommer det at Statens vegvesen gjorde feilene som har ført til riksvei 2 mellom Kløfta og Nybakk nå er ødelagt. Skattebetalerne tar ekstraregningen for utbedringen. Hadde Rv 2 vært bygget ut som OPS-prosjekt, kunne OPS-selskapet blitt stilt til ansvar for å ha levert en vei av slett kvalitet. Da hadde skattebetalerne sluppet å betale.
Hvorfor vil ikke ministeren anerkjenne den livssyklusgevinsten en OPS-struktur vil kunne tilføre et veiprosjekt?
Begrunnelse
OPS-selskapet, som gjerne har ansvaret både for bygging, drift og vedlikehold, har sterke økonomiske incentiver til å tenke helhetlig under byggeprosessen. OPS-strukturen gjør det økonomisk rasjonelt for utbygger å ta hele veiens livsløp med i betraktningen. Det virker som om veibygging i offentlig regi ikke makter å gjøre dette. På Rv2 mellom Kløfta og Nybakk er det konstatert at både setningsskader og telehiv har ødelagt deler av den 10,5 kilometer lange veistrekningen som ble åpnet for fire år siden. Veien var for svakt fundamentert. Nå må den utbedres. Også prosjekter som E18 i Østfold og E16 i Akershus har vært utsatt for lignende problemer. Disse to veistrekningene kan bli gravd opp på nytt.
Vi ser konturene av en systemsvikt i norsk veibygging. Derfor må vi vurdere å bruke mer moderne metoder når vi skal bygge ut store veiprosjekter. På bakgrunn av hendelsene på Rv 2, E16 og E18 er det svært merkverdig at statsråden unngår å velge offentlig-privat samarbeid (OPS) som metode. Slik slipper man ubehagelige overraskelser slik vi nå har sett på Rv 2. I Norge er ikke OPS primært tiltenkt en finansieringsrolle, det er snarere en smart struktur som skaper klar ansvarsdeling i kompliserte utbygginger.