Skriftlig spørsmål fra Solveig Horne (FrP) til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:321 (2011-2012)
Innlevert: 25.11.2011
Sendt: 25.11.2011
Besvart: 01.12.2011 av barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken

Solveig Horne (FrP)

Spørsmål

Solveig Horne (FrP): Hva vil statsråden gjøre for å sikre at Nav og rettsapparatet blir utstyrt med reelle sanksjonsmuligheter overfor foreldre som bedriver bevisst samværssabotasje?

Begrunnelse

Undertegnede vil vise til at det forekommer tilfeller av foreldre som nektes samvær med felles barn av deres ekspartnere. Det kan her vises til et oppslag i Haramsnytt 22. november 2011, hvor en far kan fortelle nettopp en slik historie. I dette konkrete eksemplet har far fått stadfestet sitt samvær i tingretten, og ny rettskjennelse året etter som følge av samværssabotasje. I kjølvannet av dette blir i stedet enden på historien at NAV setter ned samværet til null, og samtidig derfor øker bidraget. I stedet for å måtte betale kr. 2000 i tvangsbot per sabotasje får derfor moren i denne saken en gevinst ved å sabotere samværet.
Undertegnede er også klar over at dette ikke er en unik historie, men at det finnes flere slike rundt om i landet. Til sammen kan en da se konturene av et sanksjonsregime som ikke fungerer, noe som igjen er problematisk sett i forhold til rettsfølelse og rettssikkerhet. Det er derfor ønskelig at statsråden på generelt plan kan redegjøre for hvordan en slik snuoperasjon, hvor NAV overkjører tingretten, er mulig og hvilke sanksjonsformer som er aktuelle å innføre/konkretisere for å unngå slike saker i fremtiden.

Audun Lysbakken (SV)

Svar

Audun Lysbakken: Jeg vil innledningsvis fremheve at det er viktig og nødvendig med regler og tiltak som sikrer en effektiv gjennomføring og oppfyllelse av samværsavgjørelser og rettsforlik om samvær. Det er bred politisk enighet om at det er viktig for barn å ha så god kontakt som mulig med begge foreldrene, selv om de ikke lever sammen. Dette er også utgangspunktet i barneloven, som sier at barnet har rett til samvær med begge sine foreldre. Selv om de fleste foreldre samarbeider bra, er dessverre konfliktnivået i en del tilfeller høyt, og ikke alle foreldre er villig til å respektere eller følge opp en dom, et rettsforlik eller et vedtak om foreldreansvar, hvor barnet skal bo eller samvær.
Etter norsk rett er tvangsbot tvangsmidlet som står til rådighet for å fullbyrde en samværsavgjørelse. Tvangsboten fastsettes slik at den begynner å løpe hver gang samværsretten ikke blir respektert. Sabotering av samværsretten vil videre kunne lede til at spørsmålet om hvem barnet skal bo hos, kan tas opp til ny vurdering dersom den som har rett til samvær begjærer det. I slike tilfeller vil hensynet til at barnet skal ha best mulig kontakt med begge foreldrene etter en helhetsvurdering kunne lede til at retten bestemmer at skal bo fast hos den andre av foreldrene.
Spørsmålet om hvorvidt det bør innføres en adgang til å tvangsfullbyrde samværsavgjørelser, ble drøftet av Barnelovsutvalget i NOU 2008: 9 Med barnet i fokus, og nærmere vurdert i St.meld. nr. 8 (2008-209) Om menn, mannsroller og likestilling. Fysisk avhenting av barnet for å få gjennomført samværsavgjørelser er et svært sterkt virkemiddel, som kan virke negativt inn på framtidig samarbeid om oppfyllelse av samværet, virke psykisk belastende og skape utrygghet hos barnet. Regjeringen konkluderte derfor i stortingsmeldingen med at det, i tillegg til eksisterende tvangsmidler, heller burde utredes alternativer til tvangshenting som er bedre egnet til å fremme overholdelse av fastsatt samvær. Tilgang til helhetlig bistand fra hjelpeapparatet vil i denne sammenheng være godt egnet til å redusere konfliktnivået mellom foreldrene og styrke muligheten for å få gjennomført samværsavgjørelser. Stortinget sluttet seg til dette, jf. Innst. S. nr. 208 (2008-2009). Jeg vil særlig framheve mekling, hjelp til foreldresamarbeid og samtalegrupper i regi av familievernkontorene som viktige tilbud til familier med høyt konfliktnivå.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har fått i oppdrag å sette i gang et utviklingsprosjekt som har som mål å utvikle ”beste praksis” om framgangsmåter og samarbeid som kan bidra til å sikre gode og holdbare avtaler/avgjørelser til barnets beste i høykonfliktsakene. I prosjektet skal det bl.a. prøves ut tilnærminger og virkemidler som bidrar til at flere saker som er egnet for det løses gjennom mekling ved familievernkontorene og utvikles rutiner som gir høykonfliktfamilier som kommer til mekling et helhetlig tilbud om hjelp.
Når det gjelder reglene for fastsettelse av barnebidrag, er det riktig at det ikke gis samværsfradrag i barnebidraget når det ikke er samvær, selv om det manglende samværet skyldes for eksempel sabotering av en dom om samvær. Dette må ses i sammenheng med at samværsfradraget skal dekke de utgiftene den bidragspliktige har under samværet, og som bidragsmottakeren samtidig sparer. Utgiftene ”følger” således barnet, og utgiftene som inngår i samværsfradraget korresponderer med utgiftene som inngår i barnets underholdskostnad. Dersom det ikke er samvær, er det heller ikke utgifter til samvær, og det gis ikke fradrag i barnebidraget. Den eneste vurderingen som foretas er med andre ord om det er samvær eller ikke, og ikke hva som er årsaken til at det ikke er samvær. Denne løsningen følger av formålet med bidragsregelverket som er å sikre barnets behov for forsørgelse, uavhengig av foreldrenes forhold til hverandre. Konsekvensen av å sanksjonere eventuell uønsket adferd fra foreldrene ved for eksempel å stanse eller holde barnebidraget tilbake, eller avkorte barnebidragets størrelse, ville gå direkte utover barnets behov for forsørgelse, og er etter mitt syn ikke forsvarlig.
Det er komplisert å lage regelverk på familierettsområdet - selv om intensjonene er gode, er det vanskelig å vedta lover som sikrer at alle foreldre til enhver tid opptrer på en måte som er til barnas beste. Den norske barneloven er i stadig utvikling, både for å tilpasse seg endrede samfunnsforhold og for å legge selve prosessen bedre til rette for å hjelpe familiene der det er uenigheter eller konflikter. Jeg er opptatt av at vi gjennom et samspill mellom lovgivningen og andre tiltak, legger til rette for et godt foreldresamarbeid slik at alle barn skal kunne utvikle og opprettholde best mulig kontakt med begge sine foreldre.