Skriftlig spørsmål fra Rigmor Andersen Eide (KrF) til fiskeri- og kystministeren

Dokument nr. 15:348 (2011-2012)
Innlevert: 28.11.2011
Sendt: 28.11.2011
Besvart: 05.12.2011 av fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen

Rigmor Andersen Eide (KrF)

Spørsmål

Rigmor Andersen Eide (KrF): I Statsbudsjettet til FKD står det at lukkede anlegg ikke finnes kommersielt tilgjengelig.
Er kyst- og fiskeriministeren kjent med at flytende lukkede anlegg for oppdrett av laks er i kommersiell drift i Canada, og hva vil du som kyst- og fiskeriminister gjøre for å stimulere til bruk av lukket og mer miljøvennlig teknologi i norsk oppdrettsindustri?

Begrunnelse

I sitt aktualitetsmagasin Argus nr 2 2011, behandler Veterinærinstituttet interaksjoner mellom oppdrettsfisk og villfisk. Her sier de kort og enkelt: Vill- og tamfisk, ett hav, én helse. Den direkte årsaken til at Veterinærinstituttet sier dette, er den åpne merdbaserte teknologien oppdrettsnæringen benytter seg av. Veterinærinstituttet har gjennom sin forskningsbaserte forvaltningsstøtte gitt Mattilsynet den nødvendige kunnskapen som ligger til grunn for de samordnende tiltak på behandlings- og forebyggingssiden når det gjelder fiskehelse. Herunder soneforskrifter, våravlusning, brakkleggingssoner og spesifikke sykdomssoner for pankreassykdom og infeksiøs lakseanemi. Når fagdirektør ved Veterinærinstituttet Brit Hjeltnes da sier at tiden nå er moden for å tenke utover disse tradisjonelle tiltakene, og se mot fysisk adskillelse av oppdrettsfisk og villfisk, er dette et særdeles viktig signal til politikerne.
Både Fiskeri- og kystministeren selv, Miljø- og utviklingsministeren samt Nærings- og handelsministeren har alle uttalt seg om behovet for teknologiutvikling i oppdrettsnæringen, og snakket om lukkede oppdrettsanlegg som en aktuell vei å gå. Det samme gjorde det såkalte Arealutvalget ledet av Peter Gullestad. De tok også til orde for et helt konkret tiltak som konsesjonsfritak for dem som ønsker å satse på utviklingen av lukkede oppdrettsanlegg.
Fiskeri- og kystministeren har akkurat varslet en ny høringsrunde for den mye omtalte Hardangerfjordforskriften, som gjelder et biomassetak på 50.000 tonn i regionen. Dette har møtt stor motstand i oppdretterkretser, som frykter for viktige arbeidsplasser. Ministeren har nå varslet at de vil se på mulige løsninger som kan gjøre at forskriften kan vedtas uten at det går utover arbeidsplassene. En mulig løsning som fremstår som svært aktuell vil være å la det foreslåtte biomassetaket begrenses til åpen produksjon. Dersom produksjonen overføres til lukkede anlegg vil oppdrettere ikke rammes av forskriften. I tillegg vil dette stimulere til teknologiutvikling og opprettelse av nye arbeidsplasser i leverandørindustrien som server oppdrettsnæringen.
Teknologirådet gjennomførte den 26.10.2011 en høring om teknologi i norsk lakseoppdrett. De fremmøtte fikk høre at et konsept for flytende lukkede oppdrettsanlegg nå skal tas i bruk for produksjon av fisk inntil 1 kg i Norge, og at et annet konsept allerede brukes i kommersiell lakseproduksjon i Canada. Det var representanter fra både MD og FKD til stede på høringen, og etter høringens slutt bekreftet begge at de hadde merket seg dette.

Lisbeth Berg-Hansen (A)

Svar

Lisbeth Berg-Hansen: Jeg er kjent med at man i Canada har tatt i bruk en annen oppdrettsteknologi enn tradisjonelle åpne merdkonstruksjoner. men jeg vil minne om at det mange omtaler som ”lukkede anlegg”, fordi de har tette vegger i stedet for notpose, har til dels stor vanngjennomstrømning. Å betegne disse som ”lukkede” kan derfor være noe misvisende fordi det fortsatt vil være stor utveksling av vann, og derfor smittestoff, mellom oppdrettsmiljøet og det ytre miljøet.
For å holde meg oppdatert om den teknologiske utviklinga innen oppdrettsnæringa har jeg nylig mottatt rapporten ”Kartlegging av ulike teknologiske løsninger for å møte de miljømessige utfordringene i havbruksnæringa” fra Sintef Fiskeri- og havbruk. I desember 2010 mottok Klima- og forurensningsdirektoratet en tilsvarende rapport ”Vurdering av nye tekniske løsninger for å redusere utslippene fra fiskeoppdrett i sjø” fra Norsk institutt for vannforskning (NIVA) og International Research Institute of Stavanger (IRIS). Ingen av rapportene kommer med noen klare tilrådninger om teknologivalg, men gir en oversikt over dagens kunnskapsstatus på områdene. I begge rapportene konkluderes det imidlertid med at ingen teknologiske løsninger i retning ”lukkede anlegg” har kommet så langt i utviklingen at de kan tas i bruk i kommersiell skala i Norge.
Jeg er opptatt av at den norske oppdrettsnæringen til enhver tid skal være i front i utvikling og bruk av den beste tilgjengelige teknologien. Myndighetene stiller krav til at oppdrettsaktiviteten skal være miljømessig forsvarlig, og hva som skal være maksimalt tillatt miljøbelastning for denne formen for matproduksjonen. Hvilken teknologi som skal brukes for å tilfredsstille miljøkravene bør etter mitt skjønn ikke dikteres av politikerne. Det er oppdrettsnæringen og utstyrsprodusentene i lag som må utvikle de løsningene som ivaretar miljøkravene som settes av myndighetene og samtidig sikrer utnyttelse av våre naturgitte fortrinn for lakseoppdrett. Et teknologinøytralt regelverk skal gi plass for slik utvikling.
Jeg har også foreslått at vi kan åpne for å beholde settefisken i landanleggene lenger enn dagens maksimalstørrelse på 250 gram, opp til 1 kg. Dette tiltaket vil være positivt både når det gjelder lakselus og rømning. Arbeidet er ikke avsluttet, men jeg håper å kunne konkludere relativt raskt.
Når det gjelder regjeringas stimulering til utvikling av miljøvennlig oppdrettsteknologi, gjøres det mye gjennom vårt virkemiddelapparat. Innretting av midler og aktiviteter er ikke rettet mot de spesifikke løsninger, men rettet mot å finne ulike veier fram mot mer miljøvennlig havbruksvirksomhet i Norge.
I løpet av de senere årene har Norges Forskningsrådet bevilget mer enn 50 millioner til teknologiutviklingsprosjekter for havbruksnæringen. I tillegg har de bidratt med 80 millioner til CREATE (Center for Resarch-based Innovation in Aquaculture Technology). Innovasjon Norge har bevilget ca 25 millioner til utvikling av mer miljøvennlig havbruksteknologi. Bevilgningene har gått til 25-30 ulike prosjekter fordelt på 10 fylker. Fiskeri- og havbruksnæringas eget forskningsfond (FHF) finansierer også prosjekter rettet mot teknologiløsninger som skal bidra til å forhindre rømming, og mot lakselus. De siste årene har FHF bevilget over 20 millioner kroner til disse formålene. I tillegg benytter flere teknologibedrifter seg av SkatteFunn-ordningen for utvikling av mer miljøvennlig oppdrettsteknologi. Dette viser at både myndigheter og næringa selv, gjør en betydelig innsats for å utvikle mer miljøvennlig havbruksproduksjon.
I den grad det er behov for utprøving kan vederlagsfrie FoU konsesjoner tildeles etter søknad for å prøve ut ny teknologi i tilnærmet kommersiell målestokk.