Skriftlig spørsmål fra Ivar Kristiansen (H) til miljø- og utviklingsministeren

Dokument nr. 15:372 (2011-2012)
Innlevert: 30.11.2011
Sendt: 01.12.2011
Besvart: 09.12.2011 av miljø- og utviklingsminister Erik Solheim

Ivar Kristiansen (H)

Spørsmål

Ivar Kristiansen (H): I St. meld nr. 8 (1999-2000) om avfall er det definert tre nasjonale resultatmål, hvorav ett omhandler farlig avfall. "Praktisk talt alt spesialavfall skal tas hånd om..." heter det i meldingen.
Hvor stor er måloppnåelsen etter 10 år når det gjelder håndteringen av farlig avfall fra industri og i særlig grad fra husholdninger, og hvilke tiltak planlegger statsråden å iverksette for å få på plass en håndtering og mottak av farlig avfall i kommunene som kan klassifiseres som tilfredsstillende?

Begrunnelse

Avfallsforskriften kapittel 11 omhandler Farlig avfall. §11-1 Formål sier:
“Bestemmelsene i dette kapittelet har som formål å sikre at farlig avfall tas hånd om på en slik måte at det ikke skaper forurensning eller skade på mennesker eller dyr, eller fare for dette, og å bidra til et hensiktsmessig og forsvarlig system for håndtering av farlig avfall.”

Dette er en tydelig og god beskrivelse av formålet, men samtidig er det tvilsomt om forskriften er tydelig nok i ansvarliggjøring av oppfølging når det gjelder å legge til rette for at private husholdninger skal kunne håndtere farlig avfallet som oppstår i husholdningen. §11-10 om Kommunenes ansvar sier:

“Kommunen skal sørge for at det eksisterer et tilstrekkelig mottak av farlig avfall fra husholdninger og virksomheter (…).”

Forskriften er tydelig på at kommunen er ansvarlig for å legge til rette for husholdningene slik at de er best mulig i stand til å ta vare på, og eventuelt lagre, det farlige avfallet frem til det leveres inn til nærmeste miljøstasjon. Det er meget tvilsomt om det er tilstrekkelig i Norge at man har et passivt mottak for farlig avfall, og svært mye tyder på at systemene for håndtering av farlig avfall fra husholdningene ikke fungerer og at logistikk i mange kommuner er fraværende. Hvor effektive og sikre ordninger mangler.
I forklaringen i St.meld nr. 8 mht hvorfor dette er trukket frem som ett av 3 nasjonale mål står blant annet:

“Spesialavfall er avfall som inneholder helse og miljøfarlige kjemikalier, og som ved feil håndtering kan medføre alvorlige forurensning eller fare for skade på mennesker og miljø. Slike kjemikalier kan bl.a. fremkalle sykdommer som kreft og allergier, og skade forplantningsevne eller arvestoff.”

For å understreke problemstillingen henvises til den offentlige utredningen “Et Norge uten miljøgifter – hvordan utslipp av miljøgifter som utgjør en trussel mot helse eller miljø kan stanses.” Dette er en utredning fra et utvalg oppnevnt av Miljøverndepartementet 6. mars 2009, og som ble avgitt 9. november 2010. Utredningen henviser til omfattende materiale som beskriver skadevirkninger av miljøgifter på reproduksjon, nervesystemet, nyrer, lever, immunsystem, hormonforstyrrelser, hjerte/kar, øyet, mage/tarmsystem og hud.

Erik Solheim (SV)

Svar

Erik Solheim: Det er svært viktig å sikre forsvarlig håndtering av farlig avfall. Som representanten Kristiansen peker på, kan farlig avfall medføre alvorlige forurensningsproblemer eller fare for skade på mennesker og dyr. Det skal derfor håndteres særskilt. Det nasjonale målet om at praktisk talt alt farlig avfall skal tas forsvarlig hånd om og enten gå til gjenvinning eller være sikret tilstrekkelig nasjonal behandlingskapasitet ligger til grunn for myndighetenes arbeid med håndtering av farlig avfall.
Miljøvernmyndighetene har gjennom flere år iverksatt en rekke tiltak for å øke innsamlingen og sikre forsvarlig behandling. Miljøverndepartementet presenterte i St.meld. nr. 21 (2004-2005) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand en strategi for farlig avfall. Strategien la opp til en særlig innsats mot tolv typer farlig avfall. Disse var prioritert fordi faren for spredning av miljøgifter var stor, eller fordi det var store mengder som gikk til ukjent disponering og kunne gi vesentlig lokal forurensning. Strategien er senere revidert, og i Klima- og forurensningsdirektoratets strategi for farlig avfall for perioden 2008–2010 har innsatsen særlig vært rettet mot økt innsamling av farlig avfall med prioriterte miljøgifter, og innsats mot ulike fraksjoner av farlig avfall med større mengder som går til ukjent disponering.
Farlig avfall til godkjent behandling har i følge Statistisk sentralbyrå økt fra om lag 540 000 tonn i 1999 til om lag en million tonn i 2009. Mengde farlig avfall fra husholdninger og industri til godkjent behandling har økt fra henholdsvis om lag 3 000 tonn til 24 000 tonn, og 370 000 til 580 000 tonn, i samme periode. Siden toppen i 2004 har den totale mengden farlig avfall til ukjent håndtering avtatt med 43 000 tonn, eller 38 prosent. Ukjent håndtering kan bety at avfallet er gått til godkjent håndtering, men at det ikke er registrert. Men det kan også bety at avfallet har blitt håndtert på uforsvarlig vis eller har havnet i naturen. I 2003 ble flere avfallstyper klassifisert som farlig avfall, deriblant impregnert trevirke, eternitplater og plast med bromerte flammehemmere. Fra 2003 til 2009 er mengden slike nye typer farlig avfall til godkjent behandling doblet. I samme periode ble mengden til ukjent håndtering av de samme avfallstypene redusert med nær en tredjedel. Måloppnåelsen for innsamling av farlig avfall er derfor bedret. Det er likevel viktig å fortsette arbeidet for å sikre at avfall som i dag går til ukjent håndtering samles inn og behandles forsvarlig.
Kommunene har ansvar for å sikre at det finnes et tilstrekkelig tilbud for levering av farlig avfall fra husholdninger og virksomheter med mindre mengder farlig avfall. Formålet med det kommunale ansvaret er å sikre at det i hver kommune finnes et tilbud for levering av farlig avfall. Klima- og forurensningsdirektoratet har utarbeidet veiledningsmateriale om hva kommunene bør ta hensyn til for å oppfylle denne plikten. Hvilke tiltak som må iverksettes for at tilbudet kan anses tilstrekkelig vil variere fra kommune til kommune. Det er viktig at tilbudet er hensiktsmessig utformet med hensyn til lokale forhold. Kommunen må derfor foreta en vurdering av hvilke ordninger for farlig avfall som skal utgjøre tilbudet. Brukervennlighet, sikkerhet og informasjon er sentrale kriterier ved vurdering av om tilbudet er tilstrekkelig. Staten v/Fylkesmannen fører tilsyn med at kommunene har et tilstrekkelig tilbud.
Arbeid for å øke innsamling av farlig avfall i kommunene, og videreutvikling av veiledningsmateriale og informasjonstiltak er en viktig del av miljøvernmyndighetenes oppfølging av farlig avfall. Klima- og forurensningsdirektoratet leder et arbeid for å utvikle et nettbasert verktøy for kommunene – miljøkommune.no. Første del kommer våren 2012, og skal bidra til at kommunale saksbehandlere får veiledning som er direkte rettet mot kommunens behov.
Stadig mer farlig avfall blir tatt forsvarlig hånd om. Jeg mener likevel at fortsatt innsats er nødvendig for å bedre håndteringen av farlig avfall i kommunene. Vi arbeider med en ny avfallsmelding, og ytterligere tiltak for å øke innsamling og forsvarlig behandling av farlig avfall vil bli vurdert i arbeidet med denne.