Skriftlig spørsmål fra Per Roar Bredvold (FrP) til miljø- og utviklingsministeren

Dokument nr. 15:492 (2011-2012)
Innlevert: 15.12.2011
Sendt: 16.12.2011
Besvart: 28.12.2011 av miljø- og utviklingsminister Erik Solheim

Per Roar Bredvold (FrP)

Spørsmål

Per Roar Bredvold (FrP): De tre Solør-kommunene, Åsnes, Våler og Grue sendte i månedsskiftet oktober/november 2009 en fellesuttalelse som berører retningslinjene for Vestmarka. Per dags dato kan det synes som at ikke er mottatt noe svar fra departementet. For disse tre kommunene vil en friere bruk av Vestmarka bety mye både for økonomien, sysselsetting og trivsel.
Når kan kommunene forvente å få svar på sin forespørsel?

Begrunnelse

Det er med bekymring kommunene som berøres av retningslinjene for Vestmarka registrerer at St.meld. nr. 62, som kom i 1991, fortsatt har vært styrende i dette prosjektet.
Siden 1991 har forutsetningene, samfunnsutviklingen og en dramatisk nedgang i befolkningen preget området.
Opprettelse av kjerneområder for rovdyr, avvikling av statlige arbeidsplasser, og en generell svikt i nyetableringer i regionen, har forsterket og preget spesielt Solørkommunene negativt.
Kommunene tilslutter seg tanken om at en viss andel av definerte norske naturbiotoper bør underlegges særskilte begrensninger av menneskelige inngrep. Dette er viktig for å sikre fortsatt eksistens av truede eller sårbare plante- og dyrearter, som er avhengige av stabile, eller særegne levevilkår for å klare seg.
Kommunene anser å ha oppfylt sin del av disse forpliktelsene gjennom det frivillige vernet som allerede er etablert i Gåsvassdalen og på andre private skogarealer, Dette kommer i tillegg til de generelle arealavsetninger som er del av sertifiseringssystemet i skogbruket.
De vernerestriksjoner det legges opp til gjennom Vestmarkaplanen er i biologisk forstand svært mangelfullt utredet. Så lenge det innenfor de enorme arealene man søker å båndlegge fremdeles skal drives skogbruk etter Skogloven, vil livsvilkårene for sårbare arter i skogmiljøet bli tilsvarende ivaretatt som områder uten restriksjoner. Etter vår oppfatning bidrar tiltakene derfor lite i forhold til de utfordringene miljøforvaltningen mener å møte med dette utspillet. Når det derimote gjelder lokale ulemper er det imidlertid flere aspekter som berøres. Dette gir i siste instans både dårligere mulighet for anvendelse av friluftsarealer, reduserte inntekter og svekket lokalt selvstyre.
Kommunenes primære målsetning er derfor på sikt å få opphevet uhensiktsmessige restriksjoner som utkastet til Vestmarkaplanen inneholder, og konsentrere sin innsats om å sikre en forsvarlig bruk av arealene gjennom lokal forvaltning. Vi kan ikke se noen grunner til at vår forvaltning av området har gått på bekostning av de ulike verdiene man har ønske om å ivareta. Derimot synes ønsket om innflytelse å ha overskygget den objektive vurdering av situasjonen, og naturligvis også de tiltakene som følger i kjølvannet av dette.
En allmenn og internasjonal konklusjon i ressursforvaltningen er at lokal involvering må prioriteres høyt for å oppnå resultater. Derfor er det oppsiktsvekkende at en av verdens mest utviklede forvaltninger overser dette grunnleggende prinsippet, og på denne måten bidrar til å skape lokal motstand.

Erik Solheim (SV)

Svar

Erik Solheim: Vestmarka er et utmarksområde i søndre delen av Hedmark. Området er på ca. 625 km² og berører 9 kommuner: Elverum, Grue, Kongsvinger, Løten, Nord-Odal, Stange, Sør-Odal, Våler og Åsnes. Området var med i St.meld. nr. 62 (1991-92) Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge. Konklusjonen i stortingsmeldingen var at Vestmarka burde sikres som et stort og sammenhengende skogområde uten andre tekniske inngrep enn det som følger av skogsdrift. Skogsdriften skulle skje etter omforente flerbruksprinsipper. En flerbruksplan var ferdig utarbeidet i 1993.

Gjennom kommuneplanprosesser i de aktuelle kommunene kom det fram ønsker om å bygge flere hytter i Vestmarka. Flere så da at det var behov for å vurdere arealbruken utover den enkelte kommunes grense, og at det var behov for å finne omforente og overordnete prinsipper for forvaltning og utvikling av området. Dette munnet ut i et prosjekt for å utvikle felles retningslinjer for bruk og vern av Vestmarka. Hedmark fylkeskommune ledet arbeidet, og 7 av 9 kommuner deltok i arbeidet sammen med Fylkesmannen i Hedmark. Dette arbeidet førte fram til et omforent kompromissforslag for retningslinjer for bruk og vern av Vestmarka. I forbindelse med høringen av disse retningslinjene i 2009, fremmet Våler og Åsnes kommuner innsigelse til retningslinjene. Begge kommunene ønsket å bygge flere hytter enn det retningslinjene åpnet opp for. Siden de to kommunene fremmet innsigelse til retningslinjene, kunne ikke Hedmark fylkeskommune egengodkjenne disse, og i februar 2010 fikk Miljøverndepartementet oversendt retningslinjer for Vestmarka fra Hedmark fylkeskommune til avklaring og godkjenning. Fylkestinget i Hedmark fylkeskommune hadde da fattet følgende vedtak:

”Ut fra plan- og bygningslovens §§ 9-4 og 8-4 oversendes følgende forslag til retningslinjer for Vestmarka til Miljøverndepartementet som retningslinjer til regional plan for avklaring i hht. premissene i St. meld. nr. 62 (1991-92) og kommunene Åsnes og Våler sine innsigelser til forslaget til retningslinjer.”

Miljøverndepartementet ønsker å finne en løsning på denne saken så snart som mulig og vil i løpet av første del av 2012 komme med en endelig avklaring på retningslinjene for Vestmarka.