Begrunnelse

Det er med bekymring kommunene som berøres av retningslinjene for Vestmarka registrerer at St.meld. nr. 62, som kom i 1991, fortsatt har vært styrende i dette prosjektet.
Siden 1991 har forutsetningene, samfunnsutviklingen og en dramatisk nedgang i befolkningen preget området.
Opprettelse av kjerneområder for rovdyr, avvikling av statlige arbeidsplasser, og en generell svikt i nyetableringer i regionen, har forsterket og preget spesielt Solørkommunene negativt.
Kommunene tilslutter seg tanken om at en viss andel av definerte norske naturbiotoper bør underlegges særskilte begrensninger av menneskelige inngrep. Dette er viktig for å sikre fortsatt eksistens av truede eller sårbare plante- og dyrearter, som er avhengige av stabile, eller særegne levevilkår for å klare seg.
Kommunene anser å ha oppfylt sin del av disse forpliktelsene gjennom det frivillige vernet som allerede er etablert i Gåsvassdalen og på andre private skogarealer, Dette kommer i tillegg til de generelle arealavsetninger som er del av sertifiseringssystemet i skogbruket.
De vernerestriksjoner det legges opp til gjennom Vestmarkaplanen er i biologisk forstand svært mangelfullt utredet. Så lenge det innenfor de enorme arealene man søker å båndlegge fremdeles skal drives skogbruk etter Skogloven, vil livsvilkårene for sårbare arter i skogmiljøet bli tilsvarende ivaretatt som områder uten restriksjoner. Etter vår oppfatning bidrar tiltakene derfor lite i forhold til de utfordringene miljøforvaltningen mener å møte med dette utspillet. Når det derimote gjelder lokale ulemper er det imidlertid flere aspekter som berøres. Dette gir i siste instans både dårligere mulighet for anvendelse av friluftsarealer, reduserte inntekter og svekket lokalt selvstyre.
Kommunenes primære målsetning er derfor på sikt å få opphevet uhensiktsmessige restriksjoner som utkastet til Vestmarkaplanen inneholder, og konsentrere sin innsats om å sikre en forsvarlig bruk av arealene gjennom lokal forvaltning. Vi kan ikke se noen grunner til at vår forvaltning av området har gått på bekostning av de ulike verdiene man har ønske om å ivareta. Derimot synes ønsket om innflytelse å ha overskygget den objektive vurdering av situasjonen, og naturligvis også de tiltakene som følger i kjølvannet av dette.
En allmenn og internasjonal konklusjon i ressursforvaltningen er at lokal involvering må prioriteres høyt for å oppnå resultater. Derfor er det oppsiktsvekkende at en av verdens mest utviklede forvaltninger overser dette grunnleggende prinsippet, og på denne måten bidrar til å skape lokal motstand.