Skriftlig spørsmål fra Trine Skei Grande (V) til justisministeren

Dokument nr. 15:499 (2011-2012)
Innlevert: 16.12.2011
Sendt: 19.12.2011
Besvart: 09.01.2012 av justisminister Grete Faremo

Trine Skei Grande (V)

Spørsmål

Trine Skei Grande (V): Vil statsråden sørge for at barnehjemsbarn som er påført posttraumatiske stresskader skal kunne reise krav om voldsoffererstatning uten hensyn til foreldelse, i tråd med Stortingets retningslinjer?

Begrunnelse

Flere tidligere barnehjemsbarn som ble utsatt for grov vold og seksuelle overgrep under barnevernets omsorg, har fått økt invaliditetsgrad og ménerstatning grunnet senskader av typen PTSD (posttraumatisk stressyndrom). Nav har i to tilfeller, senest i 2010, godkjent skadene som yrkesskade med tilbakevirkende kraft fra 1. januar 1960. I tillegg har Nav økt invaliditetsgrad med opptil 40 %. Begrunnelsen for Navs vedtak er at ofrene er blitt påført livsvarige helseskader (PTSD) som følge av grov vold i tillegg til seksuelle overgrep.
Et tidligere barnevernsbarn fikk yrkesskader i statlig tjeneste, som resulterte i 100 % uførhet. Som en følge av overgrepene på barnehjemmet, ble hans yrkesskadeerstatning redusert med over 50 %. Det ble begrunnet at personen hadde en betydelig inngangsinvaliditet.
Mange tidligere barnehjemsofre er bevislig påført store økonomiske tap, likevel får de kun billighetserstatninger selv om deres reelle økonomiske tap er langt høyere. Tidligere barnehjemsofre må ofte gjennom krevende rettssaker for sine legitime krav.
Undertegnede er gjort kjent med at flere departementer har avvist barnevernsbarns krav om erstatning fordi sakene deres er foreldet. Dette til tross for at Nav og sakkyndige har konstatert at det handler om senskader grunnet vold og seksuelle overgrep under offentlig omsorg. I Innst. O. nr. 18 (1995-1996), Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i lov av 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer, uttaler justiskomiteen blant annet: ”Komiteen viser til at staten har anledning til å frafalle en foreldelsesinnsigelse, og at dette også nesten uten unntak gjøres i praksis der skadelidte ellers ville lide uforskyldt tap. Komiteen vil understreke viktigheten av at denne praksis konsekvent følges opp, ikke minst i saker der det reises krav mot det offentlige for feil eller forsømmelser mot barn og unge. Komiteen mener det ville være klart urimelig om skadelidte ble møtt med en påstand om foreldelse i slike tilfeller, og ber departementet påse at reglene om frafallelse av foreldelse praktiseres i henhold til forutsetningene.”
Det vises videre til Kongelig resolusjon av 20.12.2002, St.meld. nr. 24 (2004-2005), Innst. S. nr. 133 (2008–2009) og Innst. S. nr. 349 (2008–2009).

Grete Faremo (A)

Svar

Grete Faremo: Stortingsrepresentanten viser til at flere departementer har avvist krav om erstatning fra barnehjemsbarns/barn som har vært under barnevernets omsorg fordi ansvaret er foreldet. Jeg begrenser derfor ikke svaret til den lovbestemte voldsoffererstatningsordningen. Nedenfor følger en oversikt over ulike ansvarssituasjoner, herunder en redegjørelse for de aktuelle foreldelsesbestemmelsene.

1. Erstatning fra skadevolderen

Personen som har begått overgrepene er den som primært er erstatningsansvarlig for det tapet som den skadelidte er påført. I prinsippet kan man tenke seg direkte ansvar for det offentlige, hvor det offentlige som sådan har opptrådt erstatningsbetingende.

Kravet mot skadevolderen blir foreldet etter 3 år. Men foreldelsesfristen starter først når den skadelidte har slik kunnskap om skaden og den ansvarlige at han har en oppfordring til å gå til søksmål. I dette kunnskapskravet ligger at skadelidte burde forstå at det finnes en ansvarlig skadevolder og at skadevolders handling har påført ham/henne en erstatningsbetingende skade for at foreldelsesfristen skal begynne å løpe. Regelverket om foreldelse tar dermed hensyn til at det kan være vanskelig og ta tid å skaffe seg nødvendig kunnskap. Psykiske skader kan gjøre at den skadelidte ikke får tilstrekkelig kunnskap om skaden før lenge etter at den erstatningsbetingende handlingen opphørte.

Kravet foreldes likevel senest 20 år etter at den skadevoldende handlingen opphørte. Denne 20 års-fristen gjelder normalt ikke for de tilfellene hvor skadelidte var under 18 år da den skadevoldende handlingen skjedde. Den sistnevnte regelen ble innført av hensyn til unge skadelidte, og kan ha betydning for slike saker som stortingsrepresentanten tar opp, jf. Ot. prp. nr. 38 (2003-2004) s. 27.

Selv om den ordinære foreldelsesfristen er utløpt, kan krav på erstatning som springer ut av en straffbar handling settes fram under en straffesak der skyldneren blir funnet skyldig i det forhold som medfører erstatningsansvar. Slikt krav kan også settes fram ved særskilt søksmål som er reist innen ett år etter at fellende dom i straffesaken ble rettskraftig. Tilsvarende gjelder når skyldneren vedtar forelegg om forhold som nevnt, jf. foreldelsesloven § 11.

Det vil være opp til skadevolderen om vedkommende vil påberope seg foreldelse, og han eller hun kan på eget initiativ frafalle en eventuell foreldelsesinnsigelse. I utgangspunktet vil det samme gjelde det offentlige som erstatningsansvarlig. Se nærmere om disse vurderingene i punkt 4 nedenfor.

2. Voldsoffererstatningsordningen

Voldsoffererstatningslovens regler om foreldelse står i § 3 annet ledd som lyder:



«Søknaden må være fremsatt for Kontoret for voldsoffererstatning før erstatningskravet mot skadevolderen er foreldet etter reglene i foreldelsesloven. Det er likevel tilstrekkelig at søknaden fremsettes før skadevolderens eventuelle straffansvar er foreldet etter reglene i straffeloven eller før skadelidte fyller 21 år.»

Voldoffererstatningsordningen oppstiller med andre ord forskjellige alternativer for foreldelse. I utgangspunktet må søknaden om voldsoffererstatning fremsettes før skadevolderens erstatningsansvar er foreldet etter de alminnelige reglene i foreldelsesloven som det er redegjort for ovenfor. Selv om et erstatningskrav mot skadevolderen er foreldet, er det likevel tilstrekkelig at søknaden fremsettes innen utløpet av foreldelsesfristen for straffansvaret. Ytterligere er det en særregel for unge skadelidte. Her kan søknad fremmes, uavhengig av de andre reglene, før skadelidte er fylt 21 år.

Foreldelsesreglene er kompliserte, og jeg vil sørge for at de blir gjort kjent for aktørene på egnet måte.

Voldsoffererstatningsmyndigheten kan ikke frafalle foreldelsesinnsigelser når det gjelder statens midler, uten at det foreligger hjemmel for dette. Voldsoffererstatningsloven gir ikke noen skjønnsmessig adgang til å innvilge erstatning når erstatningskravet er foreldet etter voldsoffererstatningsloven § 3 annet ledd. Er kravet foreldet, må søknaden om erstatning avslås.

3. Erstatning på grunnlag av arbeidsgiveransvaret

Den som er arbeidsgiver for ansatte i barnevernstjenesten vil kunne være erstatningsansvarlig for ansattes skadeforvoldelse etter arbeidsgiveransvaret. Arbeidsgiveransvaret er regulert i skadeserstatningsloven § 2-1, som lyder:

«1. Arbeidsgiver svarer for skade som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren, idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt. Ansvaret omfatter ikke skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet eller vervet.

2. Med arbeidsgiver menes her det offentlige og enhver annen som i eller utenfor ervervsvirksomhet har noen i sin tjeneste.»

Bestemmelsene i foreldelsesloven gjelder for eventuelle krav på grunnlag av arbeidsgiveransvaret.

4. Nærmere om frafall av foreldelsesinnsigelser utenfor voldsoffererstatningsordningen

Det hører under hvert fagdepartement å ta stiling til om det vil frafalle foreldelsesinnsigelser når det gjelder krav om erstatning som kan posteres på kap. 471 Statens erstatningsansvar post 71, jf. kgl. res. 20. desember 2002.

I Justisdepartementets rundskriv G-82/92, som er opphevet, er det sagt noe om hva det bør legges vekt på i spørsmålet om frafallet av foreldelsesinnsigelse. I rundskrivet sto det blant annet følgende:

Når det gjelder selve vurderingen av om foreldelsesinnsigelsen skal frafalles i det enkelte tilfelle, må denne finne sted ut fra en konkret rimelighetsbetraktning. Viktige momenter vil i denne forbindelse være om den som innehar kravet ville lide et uforskyldt tap dersom innsigelsen gjøres gjeldende. Dersom dette er tilfellet, viser praksis at man nesten unntaksvis frafaller foreldelsesinnsigelsen. Det vil ved vurderingen også være av betydning hvorvidt foreldelsen kan bebreides det offentlige. Dersom det offentlige kan bebreides for at kravet er foreldet, har man i praksis vært svært liberal med å frafalle foreldelsesinnsigelsen.

Jeg antar at disse momentene fortsatt tillegges vekt.

I Innst. O. nr. 18 (1995-96) vedrørende endringer i foreldelsesloven uttales blant annet:

Komiteen viser til at staten har anledning til å frafalle en foreldelsesinnsigelse, og at dette nesten uten unntak gjøres i praksis der skadelidte ellers ville lide uforskyldt tap. Komiteen vil understreke viktigheten av at denne praksis konsekvent følges opp, ikke minst i saker der det reises krav mot det offentlige for feil eller forsømmelser mot barn og unge. Komiteen mener det ville være klart urimelig om skadelidte ble møtt med en påstand om foreldelse i slike tilfeller, og ber departementet påse at reglene om frafallelse av foreldelse praktiseres i henhold til forutsetningene. Komiteen viser til at hensynet til at skadevolder skal kunne legge forholdet bak seg, og etter en tid skal kunne innrette seg på at den skadegjørende handling ikke vil føre til nye krav, ikke har samme vekt når det er det offentlige som er skadevolder.

Mitt inntrykk er at staten i praksis følger den «forsiktighetslinje» som ble skissert i Innst. O. nr. 18 (1995-96). Men hver sak og hvert sakskompleks vurderes konkret. For kommunene understreker jeg at staten ikke har noen adgang til å instruere dem til å frafalle foreldelsesinnsigelser.