Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
Dokument nr. 15:525 (2011-2012) Innlevert: 20.12.2011 Sendt: 21.12.2011 Besvart: 30.12.2011 av miljø- og utviklingsminister Erik Solheim
Peter Skovholt Gitmark (H): Miljøverndepartementet har valgt å ikke godkjenne Flekkefjord kommunestyres vedtak om å tillate ny fritidsbebyggelse på Helle i Stolsfjorden. Området er lagt inn i overordnede planer og kommunen har forholdt seg til disse. Ønsker statsråden et lokalt selvstyre i arealsaker og ønsker statsråden at kommuner skal utarbeide overordnede planer, all den tid statsråden selv overkjører disse etter eget forgodtbefinnende?
Erik Solheim: Gitmark viser til at miljø- og utviklingsministeren har valgt ikke å godkjenne Flekkefjord kommunestyres vedtak om å tillate ny fritidsbebyggelse på Helle i Stolsfjorden. Området er lagt inn i overordnede planer og kommunen har forholdt seg til disse. Overordnede planer, som for eksempel Kystsoneplan for Flekkefjord, er en del av kommunenes langsiktige planlegging. Slike planer skal samordne viktige behov for både utbygging og vern. Det er som utgangspunkt kommunene som avgjør arealbruken innen sine geografiske områder. Samtidig har kommunene en plikt til å ivareta viktige regionale og nasjonale interesser i sin arealplanlegging. Kommunen må i sin planlegging følge retningslinjer og mål som statlige organer og fylkeskommunen bringer inn i planprosessen. Behovet for utbygging og vern vil endres over tid. Det samme kan gjelde prioriteringer i arealpolitikken. Innsigelsesordningen skal sikre at regionale og nasjonale interesser blir tilstrekkelig ivaretatt i kommunale planer, og at plansaker løftes opp til sentral avgjørelse når det er uenighet mellom kommune og innsigelsesorgan. Innsigelsesorganene skal være tilbakeholdne med å overprøve kommunenes vurderinger i lokale forhold. I 2004 ble plan- og bygningsloven endret nettopp med sikte på å hindre omkamp om spørsmål som er avklart i forbindelse med en forutgående plan. Hensikten er at kommunenes saksbehandling skal gjennomføres uten unødige forsinkelser. Endringene tok sikte på å gi en mer forutsigbar og effektiv plan- og byggesaksbehandling. Gjentatt behandling medfører en unødig tids- og ressursbruk både for myndigheter og private som berøres. Begrensningene i "omkampreglene" gjelder ikke der det foreligger nye forhold. Kommunen har ikke behandlet Kystsoneplanen eller reguleringsplanen for Helle i samsvar med prinsippene i naturmangfoldloven, og ikke i tilstrekkelig grad lagt til grunn ny og viktig kunnskap om naturmangfold. Nye registreringer viste at det i området er både slåttemark og beiteskog. Dette er naturtyper som på Norsk rødliste for naturtyper 2011 er klassifisert som henholdsvis sterkt truet og nær truet. I tillegg har slåttemark fått status som utvalgt naturtype, og skal dermed tas særskilt hensyn til. Vurderingene etter de nasjonale retningslinjene for differensiert forvaltning av strandsonen talte også for at planen ikke ble godkjent. Den viktigste begrunnelsen var likevel at tiltaket ville medført stor skade på den utvalgte naturtypen slåttemark. Mange har etterlyst at naturmangfoldloven må få økt betydning slik at truet eller verdifullt naturmangfold tas vare på i plansaker. Departementets avgjørelse viser at naturmangfoldloven, i nært samspill med plan- og bygningsloven, har virket etter intensjonene. Naturmangfold utgjør en betydelig samfunnsinteresse i Norge. Det nye globale hovedmålet er å stanse tapet av naturmangfold for å sikre at økosystemene i 2020 er velfungerende, og leverer nødvendige økosystemtjenester. Skal vi opprettholde velfungerende økosystemer, er det viktig å ta vare på naturtyper som slåttemark. Denne avgjørelsen er et viktig bidrag til å oppfylle både nasjonale mål og internasjonale forpliktelser om naturmangfold. Når det gjelder overprøving av kommunens arealplaner og forholdet til det kommunale selvstyret er det etter min mening ikke grunnlag for å reagere. Miljøverndepartementet behandlet 51 innsigelsessaker i 2009 av totalt ca. 2500 kommunale planer som var på høring på landsbasis, og 29 innsigelsessaker i 2010. Ca 2/3 av innsigelsene ble tatt helt eller delvis til følge. Disse tallene viser at de fleste plansakene løses lokalt ved at det oppnås enighet mellom kommunen og innsigelsesorganet. Antallet saker som ender i departementet holder seg relativt stabilt fra år til år, og dette indikerer at vi har et velfungerende plansystem. Flere kommuner gir også tilbakemeldinger om at innsigelsene og meklingene resulterer i forbedringer i forhold til de opprinnelige planforslagene.