Skriftlig spørsmål fra Kjell Ingolf Ropstad (KrF) til arbeidsministeren

Dokument nr. 15:559 (2011-2012)
Innlevert: 05.01.2012
Sendt: 05.01.2012
Besvart: 12.01.2012 av arbeidsminister Hanne Inger Bjurstrøm

Kjell Ingolf Ropstad (KrF)

Spørsmål

Kjell Ingolf Ropstad (KrF): Er regelverket til hinder for at behandlende lege bruker en generell diagnose som «Andre spesifiserte generelle symptomer og tegn», kode R68.8 i ICD-10 (eller tilsvarende diagnose «Generelle symptomer/plager IKA, kode A29 i ICPC-2), for å utrede og dokumentere oppfyllelse av sykdomsvilkårene i folketrygdens helserelaterte ytelser?

Begrunnelse

Viser til Dokument nr. 15:1513 (2010-2011) og nr 15:68 (2011-2012) vedrørende trygderettigheter for el-overfølsomme mennesker. I følge statsrådens svar finnes det ikke i dag en spesifikk diagnose for el-overfølsomhet. Statsråden klargjør at el-overfølsomme mennesker likevel kan ha symptomer og tegn på sykdom som gir rett på trygdeytelser, og at det er opp til behandlende lege å utrede og dokumentere dette. Det at WHO enda ikke har standardisert symptomene betyr med andre ord ikke at menneskene det er snakk om ikke er syke (plagene kan som kjent medføre sterkt redusert arbeidsevne), men at hvert enkelt tilfelle må vurderes spesielt ut fra pasientens sykdomsbilde.
Det kan være vanskelig for behandlende lege, rådgivende leger og saksbehandlere å vite hvordan de skal forholde seg til dette. I forbindelse med klassifisering av yrkesrelaterte lidelser anbefalte imidlertid Nordisk Ministerråd i år 2000 at diagnosen «Andre spesifiserte generelle symptomer og tegn», kode R68.8 i ICD-10, brukes for el-overfølsomhet.
På bakgrunn av dette burde det, som statsråden påpeker, være naturlig for behandlende lege først å utelukke annen alvorlig behandlingstrengende sykdom og så vurdere skjønnsmessig om det foreligger sykdom ut fra utredning av symptomer og tegn (hovedsakelig subjektive og ikke objektivt påvisbare når det gjelder el-overfølsomhet).
Utredning og eventuell fastsettelse av R68.8 (dersom ikke en mer spesifikk diagnose vurderes å stemme bedre overens med pasientens sykdomsbilde) burde på denne måten kunne brukes som dokumentasjon på oppfyllelse av sykdomsvilkårene i folketrygdens helserelaterte ytelser.

Hanne Inger Bjurstrøm (A)

Svar

Hanne Inger Bjurstrøm: For å få helserelaterte ytelser må det foreligge sykdom, skade (sykepenger) eller sykdom, skade, lyte (arbeidsavklaringspenger, uførepensjon, grunn- og hjelpestønad og hjelpemidler). Som hovedregel er diagnose i seg selv ikke tilstrekkelig til å oppfylle sykdomsvilkåret. Diagnosen (sykdommen) må ha ført til nedsatt funksjon som gjør det nødvendig med en ytelse. I forhold til for eksempel sykmelding må den nedsatte funksjonen ha ført til nedsatt arbeidsevne. Unntaket fra denne hovedregelen vil for eksempel være grunnstønad ved cøliaki hvor sykdomsdiagnosen i seg selv utløser ytelsen forutsatt at det foreligger tilstrekkelig medisinsk dokumentasjon.
Ifølge Arbeids- og velferdsdirektoratet har en i diagnosesystemene både symptomdiagnoser og spesifikke sykdomsdiagnoser. En symptomdiagnose vil kunne aksepteres når det foreligger symptomer og plager som gir nedsatt funksjons- og arbeidsevne i starten av et sykdomsforløp, spesielt når det dokumenteres pågående utredninger og avklaringer. Det forutsettes imidlertid at man innen rimelig tid får en avklaring av sykdomstilstanden og kan revurdere diagnosen til en spesifikk sykdomsdiagnose.
I enkelte tilfeller kommer man ikke fram til en entydig sykdomsdiagnose til tross for at pasienten har betydelige symptomer og plager med nedsatt funksjon og vurderes som syk. Hvis trygdeytelser da fortsatt skal kunne innvilges med en symptomdiagnose, forutsetter dette at behandleren grundig dokumenterer sykdomsbildet, funksjonsnedsettelsen, hva funksjonsnedsettelsen fører til i forhold til redusert arbeidskapasitet, hvilken type utredning og behandling som er foretatt og hva som er videre planer og prognose. Behandleren må altså dokumentere at det foreligger en sykdom selv om diagnosen er basert på symptomer. I de aller fleste tilfeller vil man i et forløp som beskrevet over, underveis ha kommet fram til en spesifikk sykdomsdiagnose, eventuelt flere.
Helsedirektoratet har videre opplyst at ICD-10 er et redskap for å lage statistikk, ikke et verktøy for diagnosesetting. Det kan derfor ikke brukes som verktøy for å fastsette eller avgjøre om en person har en bestemt sykdom, skade eller lyte. ICD-10 gir ingen føringer for hvordan diagnostiske prosesser skal finne sted. ICD-10 er et redskap for å lage statistikk. Sykdommer, skader og andre medisinske tilstander blir delt inn i bestemte kategorier. For at en tilstand skal bli innordnet i en ICD-10 kategori, må det være stilt en diagnose eller foreligge en årsak til kontakt med helsetjenesten. Det sentrale er legens diagnosesetting.
Helsedirektoratet kjenner ikke til at det finnes noen spesifikk ICD-kode for el-overfølsomhet. Generelt gjelder det for koding at man skal velge den mest spesifikke koden for en tilstand man kan finne. Dersom man ikke har stilt noen sikker diagnose, henvises man i stedet til å kode for symptomet eller symptomene pasienten har. I spørsmålet om koding av el-overfølsomhet må man først ta stilling til om dette er en egen diagnose. Dersom man avgjør at det er en diagnose, skal man finne den beste koden for diagnosen. Om man imidlertid ikke med sikkerhet kan si at dette er en medisinsk veldefinert tilstand, er alternativet å beskrive pasientens symptomer så nøyaktig man kan med koder.
R68.8 er en samlekode som er nyttig for statistiske formål for å samle opp spesifiserte generelle symptomer og tegn, det vil si tilstander hvor det ikke er stilt noen eksakt diagnose. Den kan ikke brukes som bekreftelse på at det foreligger en definert medisinsk tilstand eller om sykdomsvilkårene i folketrygden er oppfylt. Det sentrale er om det foreligger en faglig akseptert medisinsk tilstand.