Skriftlig spørsmål fra Ketil Solvik-Olsen (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:577 (2011-2012)
Innlevert: 06.01.2012
Sendt: 09.01.2012
Besvart: 13.01.2012 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Ketil Solvik-Olsen (FrP)

Spørsmål

Ketil Solvik-Olsen (FrP): Det vises til svar på Dokument nr. 15:447 (2011-2012). Investeringene innen strømnett og kraftproduksjon neste ti år anslås å bli opp mot 200 milliarder kroner. Egenkapitalbehovet vil være stort. Bransjen domineres, delvis pga lovverket, av offentlige eiere, hvor oppsparte finansielle midler er begrenset.
Med dagens begrensninger på privat eierskap og bruk av kapital fra pensjonsfond, hvilke tanker har regjeringen om finansieringsbehovet og -mulighetene for de politisk ønskede satsingene innen kraftbransjen?

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Finansdepartementet er ikke kjent med at det er mangel på kapital for lønnsomme prosjekter innen kraftsektoren i Norge. Under redegjøres det for hvordan staten legger til rette for investeringer i strømnettet og i ny kraftproduksjon.

I lys av at elektrisitetsnettet er et naturlig monopol, er sektoren organisert slik at alle brukere (uttak og produsenter) i et begrenset geografisk område er tilknyttet ett nettselskap på et nettnivå. Det er nettselskapene som er ansvarlige for å planlegge og å gjennomføre de nødvendige investeringene i sitt nett. Nettselskapene er avhengige av tillatelser for å bygge og drive nettet. I de tre nettnivåene er det i dag 156 nettselskap i Norge. Statnett er systemansvarlig og den største eieren i det landsdekkende sentralnettet. Dette gjør at Statnett har en sentral rolle i det norske kraftsystemet.

Nettet er underlagt omfattende offentlig regulering. Formålet med reguleringen er å sikre at brukerne ikke betaler for mye for nettet, samtidig som investeringene i nettet er tilstrekkelige til å sikre kapasitet og kvalitet. Nettreguleringen er en kombinasjon av direkte og indirekte virkemidler. Tilsynsvirksomhet er også sentralt. Direkte reguleringer setter opp eksplisitte krav eller påbud for nettvirksomhet. Eksempler på direkte reguleringer er leveringsplikten, tilknytningsplikten og plikten til å holde anlegg i tilfredsstillende driftsikker stand til enhver tid, herunder sørge for vedlikehold og modernisering som sikrer en tilfredsstillende leveringskvalitet.

Indirekte regulering av nettvirksomhet er basert på økonomiske insentiver. Nettselskapene får i hovedsak sine inntekter ved at kundene betaler tariffer. Dette omfatter også anleggsbidrag og at produsenter dekker kostnader ved produksjonsrelaterte nettanlegg. Det er dermed nettets brukere som finansierer investeringer i nettet. NVE fastsetter hvert år en maksimalt tillatt inntekt for hvert enkelt nettselskap som oppad begrenser tariffene. Inntektsrammene er delvis basert på selskapets egne kostnader og delvis på en kostnadsnorm basert på sammenliknende effektivitetsanalyser (Data Envelopment Analysis). Overordnede prinsipper for tariffering er regulert av myndighetene.

Samlet sett sikrer reguleringen av nettvirksomheten de nødvendige investeringer samtidig som den gir insentiver til rasjonell og effektiv drift.

Kraftselskapene gjør investeringer i utbygging av ny kraftproduksjon på foretningsmessig grunnlag innenfor de rammer som er fastsatt av myndighetene.

Regjeringen har en ambisiøs satsing på økt utbygging av fornybar kraftproduksjon gjennom innføring av ordningen med elsertifikater. Sammen med Sverige har Norge som mål å bygge ut nye anlegg med en samlet produksjon på 26,4 TWh i 2020. Norge og Sverige skal finansiere halvparten hver gjennom elsertifikatordningen. Kraftprodusenter som inngår i ordningen, får elsertifikater som kan selges i det svensk-norske elsertifikatmarkedet. Kraftleverandører og visse strømbrukere med egen kraftanskaffelse pålegges å kjøpe elsertifikater for en andel av strømmen de selger eller bruker. Gitt en sertifikatpris på mellom 15 og 25 øre/kWh vil den samlede støtten til produsenter av fornybar kraft i Sverige og Norge beløpe seg til mellom 330 og 560 mill. kroner i 2012. Deretter vil støtten øke i gjennomsnitt med mellom 220 og 365 mill. kroner årlig fram mot 2020 til mellom 2 og 3,5 mrd. kroner i 2020.