Skriftlig spørsmål fra Harald T. Nesvik (FrP) til fiskeri- og kystministeren

Dokument nr. 15:622 (2011-2012)
Innlevert: 12.01.2012
Sendt: 13.01.2012
Besvart: 18.01.2012 av fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen

Harald T. Nesvik (FrP)

Spørsmål

Harald T. Nesvik (FrP): Det har gjennom diverse oppslag i mediene blitt gjort kjent at statsråden vil komme med en begrensning i hvor mange fisk som kan oppbevares i en merd. I den forbindelse vises det til en begrensning på 200 000 fisk.
Kan statsråden bekrefte dette, og kan statsråden også gi et kostnads- og arealoverslag over hva en slik begrensning skulle medføre gitt at dagens produksjon skal kunne opprettholdes og de arealer som er tatt i bruk til oppdrett i dag?

Lisbeth Berg-Hansen (A)

Svar

Lisbeth Berg-Hansen: Jeg arbeider målretta for å få redusert rømming fra fiskeoppdrett. Rømming er et prioritert område i regjeringa sin strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring, og en rekke tiltak er iverksatt for å bidra til å minimalisere denne utfordringa.

Risiko er produktet av sannsynlighet og konsekvens. I mitt arbeid med å redusere risikoen for rømming må jeg derfor snu alle steiner for å redusere både sannsynligheten for rømming og konsekvensen av rømming dersom dette skulle oppstå.

Fram til nå har myndighetene hatt størst fokus på tiltak som kan redusere sannsynligheten for rømming. Dette er gjort ved stille krav til anleggenes tekniske utforming, bl.a. gjennom de nylig skjerpede kravene i NYTEK-forskriften, det rømmingsforbyggende arbeidet som Rømmingskommisjonen har bidratt til, samt tiltakene i Fiskeridirektoratets ”Visjon nullflukt”.

Trenden de senere år har vært at rømming i større grad skjer som følge av menneskelig svikt, brudd på og/eller utilfredsstillende interne rutiner. Sannsynligheten for slike hendelser reduseres gjennom bedre rutiner og endrede holdninger, ikke bare gjennom strengere krav til teknisk utforming. Ettersom slike hendelser oppstår, er det viktig at vi setter en grense for hvor store konsekvensene av et totalhavari kan bli. Så lenge vi har en oppdrettsnæring i Norge kan vi aldri gardere oss helt mot at fisk rømmer.

Ved dette tiltaket fastsettes ei øvre grense for hva som ansees akseptabelt i forhold til potensielle konsekvenser av et ev. havari av en merd. Dette er gjort for å redusere den potensielle konsekvensen ved et totalhavari, og taket er satt til 200 000 fisk. Forskriftsendringen ble fastsatt 20. desember 2011. Ordningen trer i kraft 1. januar 2013 og Fiskeridirektoratet har dispensasjonsadgang for 2013, slik at oppdretterne kan få tid til å tilpasse sine planer for drift og utsett. Informasjon innhentet fra Fiskeridirektoratet viser at i 18 % av utsettene i 2011 ble det satt ut mer enn 200 000 fisk pr merd.

Fiskeri- og kystdepartementet har hatt en lengre prosess på forslaget om antallsbegrensning, fordeler og ulemper har vært opplyst og vurdert – og en konsulentrapport bestilt av næringa har vært en del av beslutningsgrunnlaget.

Jeg er klar over at på enkelte lokaliteter kan bli nødvendig å sette ut en eller flere nye merder for å kunne sette ut like mye fisk som før. Dette vil f.eks. være tilfelle der den godkjente lokalitetsbiomassen er økt de senere år, uten at antall merder er økt. Denne ulempen mener jeg imidlertid havbruksnæringa må akseptere, inntil andre egnede tiltak for å redusere konsekevensen av rømming er på plass. Jeg vil minne om at MTB-systemet, som ble innført fra 1. januar 2005, i utgangspunktet kun setter tak for den maksimalt tillatte biomassen – og f.eks. ikke for overflaten på merdene, slik situasjonen var tidligere.