Skriftlig spørsmål fra Bård Hoksrud (FrP) til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:697 (2011-2012)
Innlevert: 19.01.2012
Sendt: 20.01.2012
Rette vedkommende: Justis- og beredskapsministeren
Besvart: 01.02.2012 av justis- og beredskapsminister Grete Faremo

Bård Hoksrud (FrP)

Spørsmål

Bård Hoksrud (FrP): TA.no hadde 9. januar 2011 en sak om en ukrainsk kvinne som har barn med en nordmann, der barnet er norsk statsborger og hvor moren nå må reise ut av Norge for å søke om familiegjenforening. Dersom kvinnen hadde vært fra EU-landet Polen, kunne saken ha vært løst på en mer elegant måte.
Finnes det i dag ingen muligheter for at mor og barn kan være sammen i Norge under behandlingen av hennes søknad i UNE, dette for å minske den store belastningen det er for hele familien med å være ifra hverandre?

Begrunnelse

Fremskrittspartiet fremmet et komplett forslag til ny norsk utlendingslov i Innst. O. nr. 42 (2007-2008) da Stortinget behandlet regjeringens forslag til ny utlendingslov i Ot.prp. nr. 75 (2006-2007). FrPs utlendingslov la opp til en betydelig innstramning i familiegjenforeningspolitikken, etter modell av det Danmark hadde gjort noen år tidligere med 24-årsgrense, tilknytningskrav og økte krav til forsørgerevne. Utfordringene knyttet til familieinnvandring er imidlertid ikke like store for alle innvandrergrupper, og FrPs utlendingslov åpnet derfor for å gi unntak fra skjerpede krav til personer fra deler av verden der dette erfaringsmessig ikke vil være i strid med integreringspolitiske hensyn, for eksempel USA, Japan og Singapore. Norske myndigheter gjør allerede noe lignende når det gjelder visum og arbeidsinnvandring, der det er forskjellige regler ettersom hvor man kommer fra. Ukraina er et europeisk naboland med mange kulturelle fellestrekk med Norge, og det kan virke urimelig at folk fra dette landet skal være gjenstand for de samme reglene som grupper som er svært vanskelige å integrere i det norske samfunnet.

Grete Faremo (A)

Svar

Grete Faremo: Spørsmålet er stilet til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren, men er oversendt meg for besvarelse da utlendingsfeltet hører inn under justisministerens ansvarsområde.

Som representanten er kjent med, er det Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) som behandler søknader og klager etter utlendingsloven. Som statsråd har jeg ikke myndighet til å gripe inn i eller påvirke utfallet av enkeltsaker som ikke gjelder hensynet til grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Jeg kan derfor ikke kommentere den konkrete saken det refereres til.

Hovedregelen i utlendingsloven er at førstegangs oppholdstillatelse skal være gitt før innreise i riket. Søknad om oppholdstillatelse må derfor som hovedregel fremmes fra søkerens hjemland (eller et annet land hvor søkeren har hatt oppholdstillatelse i de siste seks månedene), og vedkommende kan ikke reise inn i Norge før tillatelse er innvilget. Det er kontrollhensyn og innvandringsregulerende hensyn som ligger bak denne regelen. Dersom man fritt kunne søke om opphold her etter ankomst til riket, ville det skape utfordringer for utlendingsmyndighetene og for politiet, særlig når det gjelder kontroll med, og senere uttransportering av, utlendinger som ikke får oppholdstillatelse. Slike innvandringsregulerende hensyn er først og fremst til stede når søkeren kommer fra et visumpliktig land. I familieinnvandringssaker er det derfor gjort unntak for søkere (ektefeller/samboere og barn) fra visumfrie land. Disse kan fremme søknad fra Norge. Per i dag er imidlertid Ukraina et visumpliktig land, og søkere fra Ukraina vil derfor bli behandlet på lik linje med søkere fra andre visumpliktige land når det gjelder adgang til å søke fra riket.

I utlendingsforskriften § 10-1 er det gjort en rekke unntak for nærmere bestemte søkergrupper, som gis adgang til å søke om oppholdstillatelse fra riket. Jeg går ikke nærmere inn på detaljene i dette regelverket. Det er også gitt en generell unntaksbestemmelse i lovens § 56 tredje ledd, jf. forskriftens § 10-1 fjerde ledd, om at utlendingsmyndighetene i enkelttilfeller kan gjøre unntak fra vilkåret om at søknad må fremmes før innreise, “når sterke rimelighetsgrunner tilsier det”. Det er UDI eller UNE som må vurdere om det skal gjøres unntak etter denne bestemmelsen. Utlendingsmyndighetene skal alltid vurdere dette av eget tiltak i hver enkelt sak.