Skriftlig spørsmål fra Elisabeth Vik Aspaker (H) til kunnskapsministeren

Dokument nr. 15:717 (2011-2012)
Innlevert: 25.01.2012
Sendt: 25.01.2012
Besvart: 07.02.2012 av kunnskapsminister Kristin Halvorsen

Elisabeth Vik Aspaker (H)

Spørsmål

Elisabeth Vik Aspaker (H): Det vises til bakgrunn for spørsmålet. Mange dyslektiske elever møter særlig store utfordringer knyttet til opplæring i fremmedspråk.
Vil kunnskapsministeren ta initiativ til en gjennomgang av retningslinjene for fremmedspråk i videregående opplæring med sikte på større fleksibilitet, og slik at diagnostiserte dyslektikere kan gis rett til å avslutte opplæringen i et andre fremmedspråk på nivå I?

Begrunnelse

Bakgrunnen for spørsmålet er en henvendelse fra en mor med et barn som går i 10. klasse og som har diagnosen dysleksi og skal velge videregående skole. Stor egeninnsats og hjelp fra privat logoped gjør at sønnen i dag presterer ”normalt” i norsk. Gutten er ellers en skoleflink elev med 5-6 i alle fag bortsett fra engelsk.
Da eleven skulle begynne i ungdomsskolen hadde han tilnærmet ingen kunnskaper i engelsk. Vel vitende om at det fikk konsekvenser for videregående skole, valgte han (foreldrene) engelsk fordypning framfor fremmedspråk. Gutten ligger nå an til karakteren 3 eller 4 i engelsk på avgangsvitnemålet.
Elevens primærønske for videregående er studiespesialisering, helst med realfag og idrettsfag. Foreldrene både forstår og aksepterer at sønnen nå må ta et fremmedspråk i Vg1 og Vg2 med eksamen på nivå I. Det som er paradoksalt og ulogisk er at en som har lese- og skrivevansker etter gjeldende reglement må ha fremmedspråk også i Vg3 med eksamen på nivå II. Samtidig kan en elev uten lese- og skrivevansker som har hatt et andre fremmespråk i grunnskolen, velge et nytt fremmedspråk i videregående og da er det tilstrekkelig med to års undervisning og nivå I-eksamen.
Det er forståelig at foreldrene til dyslektiske elever reiser spørsmål om regelverket på dette punkt har utilsiktede konsekvenser, og at foreldrene finner det urimelig at elever som er tunge dyslektikere (enkeltvedtak fra PPT) skal måtte lære seg et nytt fremmedspråk til det høyeste nivået i videregående skole.
Dyslektikere som må ha fem timer i Vg3 i et fremmedspråk de ikke har forutsetninger for å mestre, har stor risiko for ikke å få fullstendig vitnemål og bli en del av ikke-fullført statistikken. Samtidig fratas disse elevene mulighet til å ta programfag de kan mestre.

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: Kravene til fremmedspråk som fellesfag i studieforberedende utdanningsprogam i videregående opplæring, kan oppfylles gjennom ett av tre alternativer. Etter første alternativ skal elever som har gjennomført et fremmedspråk i grunnskolen og som fortsetter med opplæring i det samme språket, ha opplæring over to år i læreplanens nivå II. Etter andre alternativ skal elever som har gjennomført nivå I i et fremmedspråk i grunnskolen, men begynner med et nytt fremmedspråk i videregående opplæring, ha opplæring over to år i læreplanens nivå I i det nye språket. Etter tredje alternativ skal elever som på ungdomsskolen har hatt opplæring i fordypning i engelsk, norsk eller samisk og ikke har hatt opplæring i fremmedspråk i grunnskolen, begynne med fremmedspråk i videregående opplæring. Disse elevene skal ha opplæring i nivå I over to år og i tillegg nivå II det tredje året. De får dermed redusert timetallet til valgfrie programfag det siste året.
Bakgrunnen for denne ordningen med faget fremmedspråk er at breddekompetanse, dvs. nivå I to ulike fremmedspråk, teller likt som dybdekompetanse, dvs. nivå I og nivå II i samme fremmedspråk. Jeg har ikke planer om å endre denne strukturen for opplæring i fremmedspråk.
Jeg vil samtidig understreke at skolen har plikt til å tilrettelegge opplæringen etter elevenes evner og forutsetninger. Dette følger av opplæringsloven § 1-3. Skolen skal innenfor rammene av ordinær opplæring tilrettelegge opplæringstilbudet med sikte på å gi eleven er tilpasset opplæringstilbud. Skolen kan blant annet tilpasse organiseringen av opplæringen, materiell og læremidler. For elever med dysleksi finnes det mange læremidler som kan gjøre en stor forskjell i elevens faglige progresjon.
Dersom det ikke er tilstrekkelig med tilpasning av opplæringen etter opplæringsloven § 1-3 kan det være aktuelt med spesialundervising. Elever ”som ikkje har eller som ikkje kan få tilfredsstillande utbytte av det ordinære opplæringstilbodet” har rett til spesialundervisning etter opplæringsloven § 5-1. Spesialundervisning innebærer en individuell tilpassing av undervisningen, og målet med undervisningen er å minke forskjeller i utbytte av opplæringen.
Lovens formuleringer når det gjelder hva som utløser rett til spesialundervisning er generelle og gjelder uavhengig av diagnose og årsaken til at eleven ikke får tilfredsstillende utbytte av den ordinære opplæringen. Det sentrale i vurderingen av hvilket opplæringstilbud en elev med rett til spesialundervising skal ha er at opplæringen skal være slik at eleven kan få et forsvarlig utbytte av den samlede opplæringen. Det skal særlig legges vekt på utviklingsmulighetene til eleven. Spesialundervisning kan gis i kortere eller lengre perioder og kan bestå av en rekke tiltak både når det gjelder lærerressurser, opplæringens metodikk, praktisk tilrettelegging og særskilt utstyr eller særskilt tilpassede læremidler.
Jeg vil også nevne at elever med behov for særskilt tilrettelegging vil kunne få lagt forholdene til rette slik at de kan få vist kompetansen sin ut fra kompetansemålene i fag i læreplanverket. Det følger av forskrift til opplæringsloven § 3-32 at tilretteleggingen skal være basert på elevens behov. Det skal vurderes konkret for det enkelte faget om for eksempel bruk av PC, ordbøker eller andre hjelpemidler utover det som er tillatt for alle, bør innvilges eleven. Ekstra tid eller å få lest opp oppgaven for seg, er også eksempler på særskilt tilrettelegging. Det er for øvrig ikke krav om enkeltvedtak om spesialundervisning for at eleven gis rett til særskilt tilrettelegging av eksamen.
Jeg vil framheve at spesialundervisning ikke er et mål i seg selv. Alle elever, inkludert elever med lese- og skrivevansker, har rett til et godt og forsvarlig utbytte av opplæringen, enten opplæringen gis som spesialundervisning eller som tilpasset opplæring.