Skriftlig spørsmål fra Bente Thorsen (FrP) til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:746 (2011-2012)
Innlevert: 31.01.2012
Sendt: 31.01.2012
Rette vedkommende: Arbeidsministeren
Besvart: 07.02.2012 av arbeidsminister Hanne Inger Bjurstrøm

Bente Thorsen (FrP)

Spørsmål

Bente Thorsen (FrP): Mener statsråden det er til barnas beste at enslige forsørgere mister støtte fra NAV på bakgrunn av at samværsforelderen bor like i nærheten, og kan statsråden oppklare begrepsbruken i loven i tråd med spørsmålsstillers begrunnelse?

Begrunnelse

Spørsmålsstilleren er kjent med en problemstilling for foreldre som har gått fra hverandre, hvor offentlig støtte til forelderen med hovedomsorg for barnet/barna kan falle bort hvis samværsforelder flytter inn i samme nabolag. Dette kan helt klart ha sin berettigelse i mange tilfeller, dersom foreldrene praktiserer fri bevegelse mellom hjemmene og ellers deler omsorgsbyrden mer likt enn hva samværsavtalen skal tilsi. Spørsmålsstilleren har også møtt ulike fortolkninger hos ulike saksbehandlere i NAV under forsøk på å finne ut av dette regelverket.
I følge lovteksten kan denne situasjonen falle inn under det som heter "andre nære boforhold", et begrep som stiller krav til dokumentasjon. Andre steder velger NAV-kontor å "konstatere nære boforhold" ved hjelp av avstandsmåling, noe som er problematisk både på bakgrunn av at Arbeids- og velferdsdirektoratet har opplyst at avstand ikke i seg selv kan brukes til å vurdere "nære boforhold" og fordi begrepet "nære boforhold" ikke benyttes i lovteksten.
En vesentlig utfordring her er at "nære boformål" er en bevisregel som ikke krever ytterligere dokumentasjon, mens "andre nære boforhold" må vurderes ut fra tilgjengelig informasjon. I følge NAVs rundskriv til ftrl. § 15 står det også at "det er forsørgeren som må sannsynliggjøre at vedkommende fyller vilkåret om ikke å leve sammen med den andre av foreldrene og vilkåret om å være alene om omsorgen for barn. Det er ikke NAV som skal «bevise» at disse vilkårene for stønad ikke er oppfylte", hvilket er umulig å praktisere hvis NAV samtidig opererer etter en såkalt bevisregel hvor innhentet/innsendt dokumentasjon anses som irrelevant.
Det vil derfor være svært gledelig hvis statsråden med det overordnede ansvaret for landets barne- og familiepolitikk kan klargjøre og presisere hva som ligger i lovens begrep "andre nære boforhold", og samtidig slå fast at NAV har plikt til å vurdere innkommet informasjon i de tilfeller hvor en forelder er pålagt å bevise sin status som enslig forsørger.

Hanne Inger Bjurstrøm (A)

Svar

Hanne Inger Bjurstrøm: Problemstillinger som spørsmålstilleren tar opp i brevet, gjelder tilfellene der stønadsmottakeren bor i nærheten av den andre forelderen, og begrepene ”nære boforhold” og ”andre nære boforhold”. Problemstillingene gjelder også bevisbyrde og dokumentasjon. Disse problemstillingene og begrepsbruken knytter seg til forutsetningene i folketrygdloven kapittel 15 om at en person formelt og reelt må være enslig forsørger for å få rett til ytelser etter kapitlet. Reglene fremgår av loven og presiseres nærmere i Arbeids- og velferdsdirektoratets rundskriv om § 15-5 Enslig mor eller far.

Jeg vil først omtale spørsmålene som gjelder bevisbyrde og krav om dokumentasjon. Folketrygdloven § 15-5 første ledd sier:

”Medlemmet må sannsynliggjøre at vedkommende er enslig mor eller far med aleneomsorg for barn.”

Denne bestemmelsen, som gjelder hvem som har bevisbyrden, kom inn i loven som et tiltak mot trygdemisbruk, jf. Ot.prp. nr. 76 (2007-2008). Det er mange situasjoner som kan indikere at stønadsmottakeren i realiteten ikke er enslig. I særlig to situasjoner er det høy risiko for misbruk av stønadsordningene for enslige forsørgere; den ene er de tilfellene hvor foreldrene bor like i nærheten av hverandre og den andre er de tilfellene der stønadsmottakeren får et nytt barn med samme barnefar. I slike tilfeller kan det by på store vanskeligheter for NAV å føre bevis for at stønadsmottakeren ikke reelt er enslig forsørger. Trygderetten har i samsvar med fast og langvarig praksis lagt til grunn at det som hovedregel er den som mener å ha krav på den aktuelle ytelsen som også må føre bevis for kravet. For å gjøre det helt klart at det er stønadsmottakeren som har bevisbyrden, ble dette presisert i lovbestemmelsen.

Når det gjelder kravet til dokumentasjon, sies det blant annet i ovennevnte proposisjon side 51:

”I praksis vil regelen om kven som skal føre bevis innebere at desto fleire indikasjonar ein har på at han eller ho ikkje er einsleg forelder med eineomsorg, desto større krav til dokumentasjon må ein stille til stønadstakaren for at han eller ho skal kunne reknast å ha sannsynleggjort kravet.”

Jeg vil nå kommentere problemstillingene rundt ”nære boforhold” og ”andre nære boforhold”. Folketrygdloven § 15-5 andre ledd lyder:

”En mor eller far har aleneomsorgen for et barn når vedkommende varig har klart mer av den daglige omsorgen enn den andre av foreldrene. Ingen av foreldrene anses å ha aleneomsorgen for barnet ved boforhold som nevnt i § 1-5 fjerde ledd, eller ved andre nære boforhold. ”

Bestemmelsen henviser til folketrygdloven § 1-5 om sivilstand:

”Når en persons rettsstilling etter denne loven er avhengig av om vedkommende er ugift, gift eller skilt…

”der fjerde ledd lyder:

”To personer som bor i samme hus, regnes som samboerpar selv om de bor i hver sin del av huset. Det kan gjøres unntak for personer som bor i hver sin boenhet i et hus med mer enn fire selvstendige og klart atskilte boenheter. To personer som vanligvis har felles bolig, regnes som samboerpar selv om de midlertidig bor atskilt.”

Begrepene ”nære boforhold” og ”andre nære boforhold” som brukes i direktoratets rundskriv, henviser til ordlyden i folketrygdloven § 15-5 andre ledd. ”Nære boforhold” er slike boforhold som er nevnt i samme lovs § 1-5 fjerde ledd, se ovenfor, mens ”andre nære boforhold” er boforhold som ikke omfattes av definisjonen i § 1-5 fjerde ledd. Hvilke boforhold dette skal være, må bero på en tolkning. I forarbeidene til bestemmelsen fremgår det at det ikke er fastsatt noen klar grense for når det foreligger ”andre nære boforhold” i relasjon til § 15-5 andre ledd. Arbeids- og velferdsetaten må derfor innhente nødvendige opplysninger og vurdere konkret om det foreligger ”andre nære boforhold” i lovens forstand.

I direktoratets rundskriv presiseres at dersom det foreligger ”nære boforhold” etter legaldefinisjonen i § 1-5 fjerde ledd, så skal det ikke foretas nærmere bevisvurdering. Når det gjelder alternativet ”andre nære boforhold” må Arbeids- og velferdsetaten vurdere saken nærmere.

Representanten Thorsen stiller spørsmål om det er til barnets beste at enslige forsørgere mister støtte fra Arbeids- og velferdsetaten når samværsforelderen bor like i nærheten. Jeg er enig i at det er positivt at barnet har god kontakt med den andre forelderen. Når det gjelder stønader til enslig far eller mor, så er det aleneomsorgen som er selve grunnlaget for støtten. Jeg kan derfor ikke se at det er mulig å komme utenom regler og rutiner om boforholdet, fordi dette kan si noe om fordelingen av omsorgen. Bestemmelsene er klart forankret i lovverket. Arbeids- og velferdsdirektoratet har ansvar for å fortolke og presisere det nærmere innholdet i reglene og gi retningslinjer for etaten om dette. Deretter er det opp til NAV-kontorets beste skjønn å anvende reglene for hvert konkret tilfelle. Jeg vil også presisere at dersom en bruker er uenig i et vedtak, kan det innklages til ny prøving i klageinstansen og eventuelt ankes videre til Trygderetten.