Skriftlig spørsmål fra Hans Olav Syversen (KrF) til finansministeren

Dokument nr. 15:806 (2011-2012)
Innlevert: 08.02.2012
Sendt: 09.02.2012
Besvart: 17.02.2012 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Hans Olav Syversen (KrF)

Spørsmål

Hans Olav Syversen (KrF): Acta, DNB og andre banker solgte før finanskrisen kompliserte lånefinansierte spareprodukter til vanlige folk som aldri burde vært tilbudt dem. Bankene lovet bot og bedring. Men nå viser en fersk undersøkelse fra Forbrukerrådet at disse produktene er tilbake for fullt. KrF mener at slike produkter har liten annen hensikt enn at bankene skal tjene penger på vanlige folks bekostning.
Hva vil finansministeren gjøre for at denne praksisen opphører i tråd med forbrukernes og fellesskapets interesser?

Begrunnelse

KrF mener at Finanstilsynet må ta forbrukerinteresser mer på alvor, og påse at bankenes opplysningsplikt følges. Det handler om å ta inn over seg grunnleggende lærdommer fra finanskrisen.
Finansministeren bør også se nærmere på Finansklagenemnda. TV2 avslørte i forrige uke at Acta i 2007 solgte kompliserte lånefinansierte spareprodukter til en kvinnelig lånetager på sviktende grunnlag. Finansklagenemnda reagerte ikke på kvinnens klagesak før TV2 tok kontakt. Det er kritikkverdig.
Ifølge en såkalt «Mystery shopping»-test utført i regi av Forbrukerrådet, ble 14 av 30 bankkunder rådet til å låne penger for å sette i spareprodukter. «Mystery-shopping»-testen ble utført av vanlige forbrukere som har gjennomført 30 kundemøter med selgere av finansielle produkter hos seks av de største bankene og to investeringsselskaper. Bankene var filialer av DNB, Nordea, Sandnes Sparebank, Sparebank 1, Sparebank Møre, Svarebank Vest. I tillegg rådgivningsforetakene Finansco og Invento i Oslo.
I elleve av disse kundemøtene ble kunden oppfordret til å pantsette boligen. Fagdirektør Jorge Jensen i Forbrukerrådet går i Dine Penger langt i å kritisere Finanstilsynet for ikke å kontrollere bankene godt nok.
Direktør Eirik Bunæs i Finanstilsynet mener at Forbrukerrådets undersøkelse gir grunn til bekymring. Han viser imidlertid til at tilsynets egen undersøkelse omfatter flere kunder enn Forbrukerrådets test gjør, og gir et annet bilde. Likevel innser han at tilsynets undersøkelse, der foretakene blir oppsøkt av tilsynet og stilt en del spørsmål om hvilke spareprodukter de tilbyr, gir "en viss risiko for at vi ikke får hele sannheten".
Det er flere ting Finanstilsynet kan gjøre, ut over å se på måten man gjennomfører undersøkelser på. Finanstilsynet har muligheter til å be om opptak av kunderådgivning som skjer over telefon. Dessuten skal bankene føre logg over hvilke anbefalinger som blir gitt i kunderådgivningsmøter. Disse loggene kan Finanstilsynet kreve utlevert og sjekket. I særlig alvorlige tilfeller kan Finanstilsynet rette skarp kritikk mot et foretak. Dessuten kan tilsynet også vurdere pålegg om retting av måten foretaket drives på, utskifting av ledelse eller styremedlemmer.

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Forbrukerne står overfor særskilte utfordringer på finansmarkedet, blant annet fordi forbrukerne og finansinstitusjoner har ulik informasjon. Forbrukerne kan ha ulike behov for finansielle tjenester og ulike forutsetninger for å vurdere de tjenestene som tilbys. Det er derfor utfordrende å legge til rette for finansmarkeder som fungerer tilfredsstillende for alle forbrukere.
Finanstilsynet har et klart ansvar for å ivareta forbrukernes interesser i finansmarkedet. Dette innebærer også at Finanstilsynet må følge med på at ikke investeringsrådgivere ivaretar eget foretaks inntjening på bekostning av forbrukernes interesser.
Investeringsrådgivning er en konsesjonsbelagt tjeneste som det stilles krav til gjennom lov og forskrift. Verdipapirhandelloven stiller krav til at foretak som tilbyr investeringsrådgivning, skal organisere virksomheten slik at risikoen for interessekonflikter mellom foretaket og kundene reduseres til et minimum. Ved alvorlige brudd på reglene om interessekonflikter kan Finanstilsynet trekke tilbake konsesjoner eller varsle at de vurderer et slikt tiltak. Dette har vi sett eksempler på den siste tiden.
Rådgivernes avlønning er en mulig kilde til interessekonflikter. For å bidra til å redusere interessekonflikter mellom kunde og foretak slo Finansdepartementet i brev 25. juni 2010 fast at dersom investeringsrådgivere gis «en avlønning som er direkte knyttet til hvilke produkter kunden investerer i, eller direkte knyttet til kundens valg om investering kontra ikke-investering, så vil dette utgjøre en interessekonflikt som er i strid med verdipapirhandelloven». Brevet er vedlagt. Finanstilsynet har fulgt opp departementets lovforståelse i rundskriv rettet mot foretakene. Det er viktig at dette fortsatt håndheves.
En annen kilde til interessekonflikter er at rådgivningsforetaket selv mottar provisjoner fra produktleverandører, slik at foretaket tjener mer om kunden investerer i enkelte produkter framfor andre. Jeg vil derfor presisere at det i lovverket er klart at foretaket bare kan motta vederlag fra andre enn kunden bl.a. dersom vederlaget er egnet til å forbedre kvaliteten på investeringsrådgivningen, og vederlaget ikke svekker foretakets plikt til å ivareta kundens interesser på beste måte.
Et tredje problemområde er at en stor del av avkastningspotensialet kan bli spist opp av gebyrer og andre kostnader. I tillegg øker risikoen vesentlig dersom investeringene lånefinansieres. Dersom alternativet for en forbruker er å nedbetale gjeld, skal det derfor svært mye til at forbrukeren er tjent med å investere i et finansielt spareprodukt. Forbrukerrådets undersøkelse tyder dessverre på at forbrukere likevel ofte får råd om å ta opp lån for å investere i finansielle spareprodukt.
Undersøkelsen tyder på at vi fortsatt må prioritere regelverk og tilsyn som skal bidra til at forbrukernes interesser ivaretas på en god måte i møte med investeringsrådgivere, og at Finanstilsynet må prioritere dette saksfeltet høyt.

Vedlegg til svar:

Brev fra Finansdepartementet til Finanstilsynet, datert 25. juni 2010.

Det vises til Finanstilsynets brev 26. mai 2010 med tilsynets merknader til departementets foreløpige vurderinger av salgsbasert avlønning av investeringsrådgivere og verdipapirforetaks adgang til å motta vederlag fra andre enn kunden, i brev 22. april 2010. Finanstilsynet tar bl.a. opp problemstillinger rundt uregulerte deler av markedet for investeringstjenester. Departementet viser til at de konkrete eksemplene (andeler i komandittselskaper og ansvarlige selskaper) som nevnes i finanstilsynets brev, for tiden er til behandling i departementet, og at avklaring er planlagt i løpet av høsten.
Investeringsrådgivning er en konsesjonsbelag tjeneste som det stilles strenge krav til gjennom verdipapirhandelloven og verdipapirforskriften. Departementet slutter seg derfor til Finanstilsynets vurdering av at det på det nåværende tidspunkt ikke foreslås endringer i lovgivningen.
Finanstilsynet skriver avslutningsvis i sitt brev at "når departementet har ferdigbehandlet saken, vil Finanstilsynet orientere verdipapirforetakene og bankene om
myndighetenes lovforståelse". I det følgende redegjøres det bl.a. for departementets lovforståelse.

1. Salgsbasert avlønning av investeringsrådgivere

Departementet legger til grunn at salgsbasert avlønning av investeringsrådgivere som definert i departementets brev 22. april 2010, ikke er forenlig med verdipapirhandellovens krav til å organisere virksomheten slik at risikoen for interessekonflikter mellom foretaket og dets kunder reduseres til et minimum. Dette betyr at dersom ansatte som utfører den konsesjonsbelagte tjenesten investeringsrådgivning gis en avlønning som er direkte knyttet til hvilke produkter kunden investerer i, eller direkte knyttet til kundens valg om investering kontra ikke-investering, så vil dette utgjøre en interessekonflikt som er i strid med verdipapirhandelloven.

2. Vederlag fra andre enn kunden

Det framgår av Finanstilsynets brev 26. mai 2010 at det er vanlig praksis i bransjen at foretakene mottar provisjoner fra produkfleverandører i forbindelse med rådgivningsfienester. Departementet presiserer at foretaket ikke har anledning til å motta vederlag fra andre enn kunden, med mindre vilkårene i verdipapirforskriften § 10-8 er oppfylt. Vilkårene etter forskriften § 10-8 for å motta vederlag fra andre enn kunden er at (1) kunden skal få skriftlig informasjon om vederlagets art og verdi før tjenesten ytes, (2) vederlaget skal være egnet til å forbedre kvaliteten på investeringsrådgivningen, og (3) vederlaget skal ikke svekke foretakets plikt til å ivareta kundens interesser på beste måte. Alle tre vilkårene må være oppfylt. Departementet legger videre til grunn at foretak som benytter seg av unntaksbestemmelsen kan dokumentere overfor Finanstilsynet at kravene er oppfylt.
Departementet har videre merket seg følgende fra Finanstilsynets svarbrev 26. mai 2010:

"I CESRs anbefaling av 2007 fremheves blant annet at vilkåret om at et vederlag fra andre enn kunden skal være egnet til å forbedre kvaliteten på tjenesten kan være oppfylt der foretaket mottar provisjon fra andre enn kunden gjennom distribusjonsordninger, ved at foretaket kan gi investeringsråd ut fra et bredere utvalg av finansielle instrumenter som ellers ikke ville vært tilgjengelige for markedet. Det kan synes å være en oppfatning i bransjen om at dette momentet er tilstrekkelig for å oppfylle både vilkår 2 og 3. Finanstilsynet vil derfor understreke at et utvidet produktspekter bare inngår som et moment i vurderingen av om kriteriene i bestemmelsen er oppfylt."

Departementet vil, som Finanstilsynet, understreke at et utvidet produktspekter som følge av distribusjonsordninger ikke generelt kan anses som en tilstrekkelig betingelse for at kravene i forskriften (§10-8) er oppfylt.

3. Konklusjon

Finanstilsynet bes om å informere verdipapirforetakene og bankene om departementets lovforståelse i tråd med ovennevnte. Videre bes Finanstilsynet om å vektlegge disse forhold i tilsynet med foretakene.

Med hilsen

Jan Bjørland e.f.
ekspedisjonssjef

Per Øystein Eikrem
avdelingsdirektør