Skriftlig spørsmål fra Christian Tybring-Gjedde (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:832 (2011-2012)
Innlevert: 14.02.2012
Sendt: 15.02.2012
Besvart: 23.02.2012 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Christian Tybring-Gjedde (FrP)

Spørsmål

Christian Tybring-Gjedde (FrP): NOKUS-reglene er til hinder for at norske bedrifter investerer i utviklingsland.
Vil finansministeren ta sikte på å endre regelverket slik at ikke norske skatteregler hindrer vekst og velstand i slike land?

Begrunnelse

Regjeringen signaliserer et ønske om at norsk næringsliv skal investere i utviklingsland. Samtidig straffer NOKUS-reglene bedrifter som forsøker å bygge opp virksomheter i slike land, dersom de har for lavt skattenivå. Dette kommer frem i en artikkel i DN 14. februar der en bedrift vurderer å flagge ut av Norge fordi bedriften må betale høy skatt til Norge, fordi Togo etter norske regler blir definert som lavskatteland.
Togo har imidlertid satt et lavt skattenivå for å trekke til seg kapital og investeringer og dermed skape arbeidsplasser og økonomisk vekst.
Det kan stilles spørsmål ved om dette er en positiv effekt av de norske skattereglene for lavskatteland, og om ikke de bør justeres.

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Reglene om skattlegging av norskkontrollerte utenlandske selskaper (NOKUS) skal motvirke skattemotivert kapitalflukt fra Norge ved å sørge for skattemessig likebehandling av inntekt av investeringer i norske selskaper og inntekt av investeringer i selskaper etablert i lavskatteland (kapitaleksportnøytralitet). Internasjonalt blir denne typen beskatning ofte kalt Controlled Foreign Company (CFC) taxation. En rekke land har i dag slike regler, herunder de fleste EU-landene, USA, Japan og Australia.

De norske NOKUS-reglene fremgår av skatteloven §§ 10-60 ff. De innebærer at norske eiere som til sammen har kontrollerende innflytelse over et selskap i et lavskatteland, blir skattlagt løpende for selskapets inntekter. Til gjengjeld blir senere hjemføring av tilsvarende beløp som utbytte til de norske eierne ikke skattlagt her. I tilfeller hvor investeringene gjøres i et selskap hjemmehørende i Norge (eller i et annet normalskatteland), er det selskapet som blir skattlagt for de løpende inntektene, mens eierne blir skattlagt først når inntektene tas ut av selskapet. Eierne av NOKUS-selskaper skattlegges med andre ord i takt med inntjeningen i selskapet i stedet for i takt med de senere utbytteuttakene.

At et land blir ansett som et lavskatteland, kan skyldes at selskapet som er under vurdering nyter godt av spesielle incentivordninger (”tax holidays”) med lav eller ingen beskatning. Slike skattemessige incentiver forekommer både i industrialiserte land og i utviklingsland.

Når det gjelder utviklingsland, er det i Monterrey-konsensusen om finansiering av utvikling som verdens ledere ble enige om i 2002, og oppfølgingen gjennom Doha-deklarasjonen i 2008, et hovedtrekk at utviklingsland skal støttes i sine bestrebelser på å styrke sin evne til å mobilisere egne økonomiske ressurser. Utviklingen av skattesystemer som er robuste og genererer skatteinntekter til styrking av utviklingslandenes offentlige budsjetter, er helt sentralt i disse bestrebelsene. Dette innebærer blant annet at utviklingsland bør gis hjelp til å utvikle regelverk og kapasitet i skatteadministrasjonene til å beskatte foretak som investerer på deres territorium, slik at landene får beholde en andel av inntektene som er generert der til egne formål.

Industriland som Norge bør etter Regjeringens syn arbeide for at utviklingslandene får beholde sitt skattefundament. Eksempelvis er det en viktig del av det arbeidet som fra norsk side gjøres innen ”skatt for utvikling”, blant annet gjennom OECD og FN, å gjøre utviklingsland mindre utsatt for tap av skattefundament gjennom internprising i multinasjonale foretak. Det vil være lite konsistent med disse bestrebelsene om norske myndigheter samtidig skulle tilpasse internt regelverk for å understøtte ordninger i utviklingsland som avskjærer dem fra å beskatte inntekter opptjent i det aktuelle landet. Vi bør ikke medvirke til at landene blir utsatt for et press fra investorer i industriland til å lage skatteincentivordninger, hvoretter de bakenforliggende investorene sikrer seg retten til hele overskuddet gjennom fritak for beskatning i utviklingslandet. Denne form for skattekonkurranse er i seg selv svært betenkelig, men har også flere problematiske sider innen øvrige deler av skattesystemene. Blant annet vanskeliggjøres skattekontrollen, og det legges til rette for unndragelse av skatt av inntekt som ikke omfattes av ”tax holidays”.

Jeg anser på dette grunnlag at norske myndigheter ikke bør legge opp til å oppmuntre utviklingsland til å bruke skattefritak som næringspolitisk virkemiddel.