Skriftlig spørsmål fra Jan Tore Sanner (H) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:934 (2011-2012)
Innlevert: 29.02.2012
Sendt: 29.02.2012
Besvart: 02.03.2012 av utenriksminister Jonas Gahr Støre

Jan Tore Sanner (H)

Spørsmål

Jan Tore Sanner (H): President Lukasjenkos autoritære regime i Hviterussland begår omfattende brudd mot menneskerettighetene og har strammet grepet om pressen og opposisjonen. EU har innført sanksjoner mot landet med den konsekvens at ambassadørene fra EU og Polen er bedt om å dra fra landet. EU-landene har nå kalt hjem alle sine ambassadører.
Hvilken strategi har utenriksministeren for å hjelpe opposisjonen og presse regimet til å respektere menneskerettighetene, og vil Norge uttale støtte til EU som har hjemkalt sine ambassadører?

Jonas Gahr Støre (A)

Svar

Jonas Gahr Støre: Regjeringen beklager sterkt utviklingen i Hviterussland, slik jeg senest ga offentlig uttrykk for tidligere denne uken. I spørsmålet om fremme av demokrati og beskyttelse av menneskerettigheter i Hviterussland, har Norge hele tiden vært på linje med EU og våre nordiske naboer. Vi har sluttet oss til de sanksjoner som EU har vedtatt og som gradvis er blitt utvidet til å omfatte mer enn 200 personer. Vi vil også slutte oss til den siste utvidelsen, som med dette vil omfatte flere dommere involvert i rettssakene mot opposisjonen og menneskerettsforkjempere etter presidentvalget i desember 2010.
Vår støtte til EU er derfor klar og tydelig. Det er den også nå som saken har eskalert og Hviterussland har reagert med å be EUs ambassadør og den polske ambassadør om å forlate landet. Dette er en reaksjon som utelukkende vil ramme det hviterussiske folk og isolere dem ytterligere fra omverdenen. Jeg har fremhevet at Norge sterkt beklager hviterussiske myndigheters handlemåte, og gjort det klart at bare en omlegging av kursen i retning respekt for menneskerettigheter og demokratiske spilleregler vil kunne endre vårt forhold til landet. Også i FNs menneskerettighetsråd, Europarådet og OSSE har Norge i klare ordlag og ved en rekke anledninger kritisert hviterussiske myndigheters overgrep og brudd på menneskerettigheter, senest i OSSEs Råd 1. mars
I tillegg til at vi slutter oss til EUs sanksjoner, har vi som EU begrensede politiske kontakter. Vi har ingen ambassade i Minsk og Hviterussland har ingen ambassade i Oslo. Vår ambassadør i Kiev, som dekker Hviterussland, ble i forbindelse med akkreditering og møte med president Lukasjenko og utenriksminister Martynov nylig konfrontert med regimets trusler om mottiltak mot utvidede europeiske sanksjoner, og ambassadøren gjorde det klart at vi står sammen med våre europeiske partnere i den politikk som føres. Vi har innkalt den hviterussiske ambassadør i Stockholm til en snarlig samtale i Oslo for å gjenta vårt syn overfor hviterussiske myndigheter.
Samtidig som sanksjonene mot regimet og dets støttespillere øker, er det fortsatt viktig å støtte opp om de krefter i landet som arbeider for å fremme demokrati og styrke respekten for menneskerettighetene. Europas dører er ikke lukket for Hviterussland, men da må landets myndigheter vise at landet hører hjemme i det europeiske verdifellesskap. Som jeg har orientert Stortinget om tidligere, økte Norge i fjor sin støtte til arbeidet for Hviterussland med 5 mill. kroner til i alt 20 mill. kroner. I år vil 90 % av dette beløpet gå til et bredt arbeid for å fremme menneskerettighetene. Vi arbeider også for å se på hvordan internasjonale partnere kan sikre det hviterussiske eksiluniversitetet EHU (European Humanities University) i Vilnius en trygg og bærekraftig økonomi i årene som kommer. Dette vil være et stort løft som vi må vurdere sammen med de andre nordiske land, EU og USA i de nærmeste uker og måneder. Et demokratisk Hviterussland i fremtiden vil trenge alle de unge mennesker som kan sikres en utdannelse på EHU og vi kan ikke la være å sikre universitetets eksistens og fremtidige virke. Dette anser vi som en prioritet i vårt arbeid for Hviterusslands demokratiske fremtid.
Det er som de siste hendelser bekrefter til overmål, svært vanskelig for utenlandske myndigheter og deres ambassader å drive direkte arbeid rettet mot det sivile samfunn i landet. Når det gjelder arbeidet på bakken i Hviterussland, mener vi derfor det er riktig å yte støtte til en rekke forskjellige organisasjoner, norske og hviterussiske, som har mulighet til å utgjøre en forskjell lokalt. Dette er i tråd med de vurderinger som gjøres av ulike aktører i Hviterussland.