Laila Dåvøy (KrF): Oslo Universitetssykehus henviste i april 2011 en kvinne med MS til behandling ved Karolinska universitetssykehus i Sverige, hvor nevrologisk avdeling aksepterte henne som aktuell pasient for behandlingen. OUS gjennomførte alle nødvendige forundersøkelser, og følger opp 6 mnd. i henhold til behandlingsprotokollen i etterkant. Hun har også vært på Sunnaas til rehabilitering i 4 uker.
Hvordan er det mulig for spesialisthelsetjenesten å henvise og medisinsk argumentere for en behandling uten å ta økonomisk ansvar?
Begrunnelse
Kvinnen har nå gjennomgått autolog stamcelletransplantasjon i Sverige. I forkant av dette var hun sykemeldt i 12 måneder og gikk på Tysabri.
Behandlingen ved Karolinska foregikk i okt-nov 2011, og planen var å starte i full jobb 1. mars i år. Behandlingen var så vellykket at hun startet i jobb allerede i midten av februar.
Denne behandlingen ble ansett som eneste mulige behandlingstilbud av nevrologen ved UUS. Hun fikk ikke dekket sine kostnader, også hennes anke om utenlandskbehandling ble avslått.
Argumentene for å avvise utgiftene til behandlingen var:
- behandlingen ble ansett som utprøvende
- det var manglende kompetanse og kapasitet ved hematologisk avdeling OUS
- nevrologisk avdeling ved OUS har ikke råd til denne behandlingen
De økonomiske utgiftene som hun pr. d.d. må dekke til behandlingen er ca. kr. 414 000. De resterende utgiftene på kr 135 000 har hun fått dekket via gaver fra kollega- og venneinnsamlinger.
Behandlingen er nå ferdig, hun er i jobb og er medikamentfri. Det året hun gikk sykemeldt, og fortsatt ville vært det uten stamcelletransplantasjon, var samfunnets utgifter til Tysabri kr. 230 000 årlig. I tillegg kommer utgifter til sykelønn og tapte skatteinntekter. Gjennom å foreta denne transplantasjonen har hun umiddelbart spart samfunnet for mer utgifter årlig, enn det hun nå har i gjeld og som hun ikke får dekket.
Denne behandlingen er etablert i Sverige og i andre land, som vi kan sammenligne oss med. Jeg er kjent med at det også har vært gjort en tilsvarende transplantasjon i Norge. Nasjonalt kompetansesenter for MS håper å få til et landsdekkende tilbud i Norge. Behandlingsmetoden er kjent og brukes på andre sykdomsgrupper. Det er ca 500 MS pasienter som er transplantert i Europa, og det er publisert klare retningslinjer og behandlingsresultater er tilgjengelige.
Under klagesaksbehandlingen delte utvalget seg i to. Et flertall mente at pasienten ikke hadde rett til behandling etter pasientrettighetsloven fordi de mente at man ikke kunne forvente nytte av behandlingen. Mindretallet kom til at behandlingen burde innvilges, det forelå særlige forhold i saken og det var det eneste aktuelle behandlingsalternativet for denne kvinnen, slik sykdommen hadde utviklet seg.
Behandlingen, slik kvinnen hele tiden har ment, var vellykket og nytten er formidabel, etter at hun nå er ferdigbehandlet, medikamentfri og i arbeid, men tynget av gjeld.
Jeg mener denne saken er spesiell og at helseministeren bør vurdere mulighetene for at hennes utgifter dekkes.