Skriftlig spørsmål fra Ketil Solvik-Olsen (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:1185 (2011-2012)
Innlevert: 02.04.2012
Sendt: 03.04.2012
Besvart: 17.04.2012 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Ketil Solvik-Olsen (FrP)

Spørsmål

Ketil Solvik-Olsen (FrP): Innenfor flere bransjer opplever norske aktører at de har dårligere avskrivningsregler enn deres utenlandske konkurrenter. Dette går utover evnen og viljen til nyinvesteringer i anlegg i Norge. Både raffineriet på Mongstad og vindkraftinvesteringer innen det grønne sertifikatsystem eksemplifiserer det.
Vil statsråden ta initiativ til å harmonisere avskrivningssatsene slik at norsk næringsliv har like rammer som sine konkurrenter?

Begrunnelse

I DN 09.11.11 påpekte Arne Sigve Nylund, leder for de norske landanleggene i Statoil, at raffineriet på Mongstad har dårligere rammebetingelser enn konkurrentene. I artikkelen sier han at avskrivningssatsen alene betyr 100 millioner kroner i tapt nåverdi for hver milliard som investeres. Utover avskrivningssatsen har Statoil Mongstad også andre særnorske avgifter som gjør et betydelig innhugg i lønnsomheten.
Tilsvarende opplever vindbransjen at avskrivningssatsene er i disfavør investeringer i Norge sammenlignet med investeringer i Sverige. I Sverige kan investeringen i en vindpark avskrives over 8-10 år skattemessig mens man må bruke 20 år i Norge. Altså reduseres skatten i Sverige kraftig de første årene i forhold til Norge, og det gir investeringer i Sverige en konkurransefordel i det som skal være et felles marked.

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Avskrivninger er sentrale i beskatningen av kapital og har betydning for virksomheters investeringsbeslutninger. Det norske systemet for avskrivninger er basert på prinsippet om at de skattemessige avskrivningene på driftsmidler så langt som mulig skal tilsvare det faktiske økonomiske verdifallet. Skattereformen i 1992 hadde som en rettesnor at skattegrunnlag skulle avspeile de økonomiske realitetene. Det styrker skattesystemet som automatisk stabilisator for den økonomiske utviklingen. Det er også i samsvar med et skattesystem basert på brede skattegrunnlag og lave satser, med lavere effektivitetstap.

Korrekte avskrivninger innebærer at virksomheten får et fradrag som tilsvarer den årlige, reelle kostnaden ved bruk av driftsmiddelet. Dersom avskrivningssatsen er for høy, vil dette innebære at bedriftens skattbare overskudd blir for lavt tidlig i driftsmiddelets levetid. Skattyteren får dermed en rentefri skattekreditt. Skattekreditten avtrappes når skattyteren eventuelt får lavere avskrivninger (enn verdifallet) og ved realisasjon. Kreditten er imidlertid rentefri og gir skattyter en fordel. Avskrivningssatser som settes høyere enn faktisk økonomisk verdifall, kan derfor kunne føre til overinvesteringer i driftsmidler med for raske avskrivninger sett i forhold til andre driftsmidler som samfunnsøkonomisk sett har høyere avkastning. Tilsvarende vil for lave avskrivninger kunne føre til underinvesteringer.

Prinsippet om at de skattemessige avskrivningene på driftsmidler så langt som mulig skal tilsvare det faktiske økonomiske verdifallet, bidrar til stabile og forutsigbare rammebetingelser for næringslivet. Dersom avskrivningssatsene ikke hadde vært basert på et slikt fast prinsipp, ville en manglet en klar forankring for hva avskrivningssatsene skal være, og dette ville ha åpnet for hyppige vurderinger av om satsene skal økes eller reduseres avhengig av for eksempel konjunkturhensyn, behovet for inndekning på budsjettet osv.

Ulike driftsmidler, også innefor den enkelte saldogruppe, kan ha forskjellig økonomisk levetid. Prinsipielt taler dette for mange saldogrupper, slik at det enkelte driftsmiddelet kan bli avskrevet i tråd med verdifallet. Det er imidlertid nødvendig å avveie treffsikkerhet mot behovet for enkle og operasjonelle regler. Mangelfull informasjon om økonomisk verdifall for det enkelte driftsmiddel gjør at det ikke er mulig å oppnå full økonomisk treffsikkerhet. I tillegg er det enklere, både for skattytere og ligningsmyndigheter, å ha et begrenset antall saldogrupper. Selv om en i enkelte tilfeller kan argumentere for at noen driftsmidler har høyere eller lavere økonomisk verdifall enn avskrivningssatsen, er en etter departementets vurdering ikke tjent med et svært detaljert system.

Etter departementets vurdering er det ingen grunn til at avskrivningssatser i andre land skal påvirke fastsettelsen av satsene i Norge. Avskrivningssatser som er høyere enn faktisk økonomisk verdifall på driftsmidlene, vil føre til overinvestering i slike driftsmidler uansett om også andre land har for høye avskrivningssatser. Avskrivningssatsene er bare ett element i en sammenligning av de skattemessige rammevilkårene mellom land. En slik sammenligning vil måtte dekke en hel rekke forhold, som skattesats, nivået på ulike fradrag (herunder avskrivningssatsene), fradragsrett, verdifastsettelse, regler for fremføring av underskudd, mv. Skatt er dessuten bare en del av de samlede vilkårene som påvirker lokaliseringsbeslutninger.

Departementet vurderer løpende den konkrete innretningen av saldogruppene og avskrivningssatsene på bakgrunn av tilgjengelig informasjon. Dette har blant annet resultert i at tekniske installasjoner i bygg ble skilt ut i en egen saldogruppe med høyere avskrivningssats fra 2009 og i at det ble innført en forhøyet avskrivningssats for visse produksjonsanlegg og andre anlegg med levetid inntil 20 år fra 2012. Departementet har ikke mottatt opplysninger som tyder på at avskrivingssatsene som benyttes for raffinerier eller vindparker, avviker vesentlig fra faktisk økonomisk verdifall.