Skriftlig spørsmål fra Vigdis Giltun (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Spørsmål

Vigdis Giltun (FrP): I Fredrikstad er innvandrere/minoritetsspråklige søkergruppen til omsorgslønn med størst økning. Annen kultur og religion fremheves i søknaden. Kommunen har tradisjonelt ikke tillagt dette argumentet vekt og gitt avslag på søknad dersom ikke omsorgsarbeidet er svært tyngende. Fylkesmannen har uttalt at kultur og religion skal hensyntas når søknader blir vurdert, noe som har ført til endringer i hvordan kommunen vektlegger argumentene.
Støtter statsråden fylkesmannens uttalelse om at religion/kultur skal vektlegges?

Svar

Anne-Grete Strøm-Erichsen: Kommunen har en plikt til å sørge for nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Etter helse- og omsorgstjenesteloven har kommunen plikt til å ha en ordning med omsorgslønn til dem som utfører særlig tyngende omsorgsarbeid. Kommunen er gitt større rom for skjønn ved vurderingen av om omsorgslønn skal innvilges enn det som gjelder for andre tjenester.
Det er etter loven et grunnleggende vilkår at omsorgsarbeidet er særlig tyngende. Dersom dette vilkåret ikke er oppfylt, kan kommunen avslå en søknad om omsorgslønn til tross for at både bruker og omsorgsyter mener at omsorgslønn hadde vært den beste hjelpen. I henhold til gjeldende rundskriv skal det i vurderingen av særlig tyngende omsorgsarbeid blant annet tas hensyn til omfanget (timer per måned) og den fysiske og psykiske belastningen av arbeidet, om arbeidet skjer regelmessig eller periodevis - og varigheten av omsorgsarbeidet.
Det skal i den enkelte sak foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering hvor omsorgslønn blir sett i sammenheng med andre helse- og omsorgstjenester. Kommunen må i hver enkelt sak vurdere den pårørendes omsorg som best og nødvendig, og det skal legges stor vekt på det brukeren mener.
I vurderingen kan i noen tilfeller det faktum at brukeren har en annen kultur og religion være et moment som taler for å innvilge omsorgslønn til for eksempel en nærstående med samme kultur. I andre saker vil en annen kultur og religion kunne tale imot at omsorgslønn ytes. Forskning viser at saksbehandlere opplever dilemmaer knyttet til situasjonen til omsorgsgivere med innvandrerbakgrunn. I familier med ikke-vestlig bakgrunn er forholdet mellom unge og eldre under endring. Fortsatt kan imidlertid pårørende til for eksempel eldre innvandrere, gi uttrykk for at de ikke opplever at de har noe valg – annet enn å forsøke å hjelpe så langt de kan. Dette gjelder også der overbelastning kan føre til sykdom og/eller frafall fra arbeidsmarkedet.
Det er et overordnet mål for helse- og omsorgspolitikken at alle skal ha tilgang på gode og likeverdige helse- og omsorgstjenester. Det er viktig at det gis god informasjon om ulike tjenester og ordninger, slik at de som har store omsorgsoppgaver ser hvilke muligheter som foreligger. Informasjonsbehovet forsterkes gjerne der det er språkproblemer og/eller manglende kunnskap om regelverk og organisasjon for tjenester og tilbud. Det er viktig at kommunene tar hensyn til dette, og at de bruker tolk når det er nødvendig. Helsedirektoratet utga i 2011 en veileder som omhandler helse- og omsorgspersonells ansvar for tilrettelagt kommunikasjon ved hjelp av tolking.
Vi har sett at det er store forskjeller mellom kommunene med hensyn til bruken av omsorgslønn. Forholdet til ytelser etter folketrygdloven som helt eller delvis skal dekke samme formål, har i praksis også vist seg å være til dels uklart. Regjeringen nedsatte derfor et offentlig utvalg som skulle foreslå løsninger ut fra en mer helhetlig vurdering.
Vi har fått utredningen, NOU 2011:17 Når sant skal sies om pårørendeomsorg. Fra usynlig til verdsatt og inkludert. Kaasa-utvalget ble i sitt mandat bedt om å se på eventuelle særlige forhold knyttet til situasjonen for innbyggere med innvandrerbakgrunn. Utvalget har innhentet kunnskap om og drøftet dette. Utredningen er sendt på høring med frist 15. august.

Stortinget.no

Skriftlig spørsmål fra Vigdis Giltun (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Spørsmål

Svar