Skriftlig spørsmål fra Knut Arild Hareide (KrF) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1196 (2011-2012)
Innlevert: 10.04.2012
Sendt: 11.04.2012
Besvart: 17.04.2012 av helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

Knut Arild Hareide (KrF)

Spørsmål

Knut Arild Hareide (KrF): Psykisk vold mot barn er ofte vanskelig å avsløre. Frykt for represalier hindrer mange barn og foreldre i å søke helsehjelp. Hvis et barn på 9, 12 eller 15 år søker helsehjelp i spesialisthelsetjenesten for psykiske vansker knyttet til relasjonen til den andre forelderen og ikke ønsker at denne skal vite om at hjelpen søkes:
Er regelen om informasjon til begge foreldre med foreldreansvar absolutt i tilfeller der det ikke er snakk om fysisk vold eller seksuelle overgrep?

Begrunnelse

I lov om pasient- og brukerrettigheter, kapittel 4. Samtykke til helsehjelp, § 4-4 Samtykke på vegne av barn, står det følgende:

"Foreldrene eller andre med foreldreansvaret har rett til å samtykke til helsehjelp for pasienter under 16 år. Det er tilstrekkelig at én av foreldrene eller andre med foreldreansvaret samtykker til helsehjelp som
a) regnes som ledd i den daglige og ordinære omsorgen for barnet, jf. barnelova §§ 37 og 42 andre ledd, eller
b) kvalifisert helsepersonell mener er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade.
Før helsehjelp som nevnt i bokstav b gis skal begge foreldrene eller andre med foreldreansvaret, så langt råd er, få si sin mening. Beslutning om helsehjelp som nevnt i bokstav b kan påklages til Fylkesmannen etter kapittel 7. Fylkesmannen kan vedta at helsehjelpen skal avsluttes inntil det er fattet vedtak på grunnlag av klage fra den andre forelderen eller andre med foreldreansvaret.
Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn under 16 år etter barnevernloven § 4-6 annet ledd, § 4-8 eller § 4-12, har barneverntjenesten rett til å samtykke til helsehjelp.
Etter hvert som barnet utvikles og modnes, skal barnets foreldre, andre med foreldreansvaret eller barnevernet, jf. annet ledd, høre hva barnet har å si før samtykke gis. Når barnet er fylt 12 år, skal det få si sin mening i alle spørsmål som angår egen helse. Det skal legges økende vekt på hva barnet mener ut fra alder og modenhet."

Anne-Grete Strøm-Erichsen (A)

Svar

Anne-Grete Strøm-Erichsen: Foreldrenes rett til informasjon når pasienten er mindreårig er regulert i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4. Det følger av denne bestemmelsen at plikten til å informere begge foreldre med foreldreansvar ikke er absolutt i tilfeller der det ikke er snakk om fysisk vold eller seksuelle overgrep. Hvert enkelt tilfelle vil måtte vurderes konkret.

Utgangspunktet i første ledd er at dersom pasienten er under 16 år ”skal både pasienten og foreldrene eller andre med foreldreansvaret informeres”. Andre ledd oppstiller unntak når pasienten er mellom 12 og 16 år. Da skal opplysninger ikke gis til foreldrene eller andre med foreldreansvaret ”når pasienten av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette”, jf. andre ledd. Ifølge bestemmelsens tredje ledd skal ”informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret”, likevel gis foreldre eller andre med foreldreansvaret når pasienten er under 18 år.

Helsedirektoratet har i rundskriv IS-12/2004 til lov om pasientrettigheter gitt følgende veiledning om de vurderingene som helsepersonellet står overfor:

”Det kan være flere årsaker til at foreldrene ikke bør informeres om barnets kontakt med helsetjenesten, både rent personlige (for eksempel mishandlingssaker) og ulike overbevisningsgrunner. Eksempler på grunner som bør respekteres kan være prevensjonsveiledning, råd om svangerskapsavbrudd eller lettere psykiske problemer på grunn av mobbing. Dette er et unntak fra hovedregelen om at foreldrene har full samtykkekompetanse på vegne av barn under 16 år.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 4-3 første ledd bokstav b som åpner for at 16-års-grensen om rett til å samtykke til helsehjelp kan suspenderes dersom ”tiltakets art” tilsier det. Det uttales i lovens forarbeider at ”det kan tenkes personlige helseanliggender som bør ligge under en normalt utviklet ungdoms rådighetssfære også før fylte 16 år”. Dette innebærer at barnets selvbestemmelsesrett i visse tilfeller vil kunne gå foran foreldrenes rett til å samtykke på barnets vegne før fylte 16 år. Det kan også påpekes at begrunnelsen for foreldrenes bestemmelsesrett og informasjonsrett er å ivareta barnets interesser når barnet ikke selv er i stand til det. I den utstrekning barnet selv er i stand til å ivareta sine egne interesser på en fornuftig måte, og det kan stilles spørsmål ved om foreldrene opptrer til barnets beste, faller begrunnelsen for foreldrenes rettigheter bort.

Mer alvorlige psykiske lidelser kan ikke helsepersonell unnlate å informere foreldrene eller andre med foreldreansvaret. Dette gjelder særlig ved fare for selvskading eller redusert utvikling, omgang med ulovlige rusmidler eller større fysiske skader på grunn av kriminelle handlinger. Det kan være grunn til å journalføre at slik informasjon er gitt.

Etter hovedregelen har helsepersonell taushetsplikt overfor pårørende til pasienter som er over 16 år. For å unngå motstrid mellom denne regelen og foreldres omsorgs- og foreldreansvar etter barneloven, er det tatt inn et unntak i tredje ledd. Det er viktig å sikre at foreldrene eller andre med foreldreansvaret tilføres den nødvendige informasjon slik at de settes i stand til å oppfylle foreldreansvaret. Noe annet kan føre til at foreldrene fratas omsorgsansvaret for barna sine. Forhold som kan omfattes av unntaket kan for eksempel være opplysninger om selvmordsfare, hvor pasienten befinner seg og innleggelse på sykehus på grunn av livstruende tilstander”.

Unntaksbestemmelsen i § 3-4 andre ledd gjelder uttrykkelig informasjon til begge foreldrene, men vil også gjelde for de tilfellene hvor det er aktuelt å vurdere om kun én av foreldrene skal informeres.

Imidlertid legger departementet til grunn at det i praksis vil være større anledning til å unnlate å informere den av foreldrene som barnet risikerer represalier fra enn å unnlate å informere begge foreldrene. Det skyldes at frykt for represalier fra den ene forelderen vil måtte veie tungt i vurderingen. Psykisk vold vil i så måte likestilles med fysisk vold. Som nevnt i Helsedirektoratets rundskriv, vil begrunnelsen for foreldrenes rett til informasjon falle bort når det kan stilles spørsmål ved om de vil handle til barnets beste. Sentralt i helsepersonellets vurdering vil i så fall være i hvilken grad barnet og den ene forelderen til sammen evner til å ivareta barnets interesser. Med støtte fra en av foreldrene, vil barnet nødvendigvis stå sterkere rustet.

Hovedregelen er at begge foreldre med foreldreansvar skal samtykke til helsehjelp for barnet. Dette følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 første ledd og barneloven § 30. Det vil likevel være tilstrekkelig at én av foreldrene eller andre med foreldreansvar samtykker til helsehjelp som ”kvalifisert helsepersonell mener er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade”, jf. § 4-4 andre ledd bokstav b. For utdypende informasjon om slikt samtykke, se mitt svar på spørsmål nr. 1195 til skriftlig besvarelse.

Av § 4-4 andre ledd følger det at før barnet gis helsehjelp som er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade ”skal begge foreldrene eller andre med foreldreansvaret, så langt råd er, få si sin mening”. Hensynene bak denne bestemmelsen om å innhente foreldrenes mening er i stor grad overlappende med de hensynene som ligger til grunn for reguleringen av informasjonsplikten overfor foreldrene. Det er derfor viktig at reglene om informasjon i § 3-4 og bestemmelsen i § 4-4 andre ledd praktiseres i sammenheng. Departementet legger derfor til grunn at i den grad helsepersonellet vurderer situasjonen slik at den ene forelderen ikke bør ha informasjon om helsehjelpen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4, vil det heller ikke være nødvendig å innhente vedkommendes mening om igangsetting av helsehjelp etter § 4-4 andre ledd.