Skriftlig spørsmål fra Laila Reiertsen (FrP) til fornyings-, administrasjons- og kirkeministeren

Dokument nr. 15:1270 (2011-2012)
Innlevert: 24.04.2012
Sendt: 24.04.2012
Besvart: 27.04.2012 av fornyings-, administrasjons- og kirkeminister Rigmor Aasrud

Laila  Reiertsen (FrP)

Spørsmål

Laila Reiertsen (FrP): I Bergens Tidende 24.04 i år kan en lese om ulike tolkninger når det gjelder bruken av bedehus til begravelser. Biskopen har satt foten ned for bruken av disse og mener at så lenge presten står som ansvarlig for en begravelse skal dette skje i kirken. Noe seniorrådgiver i kirkerådet sier ikke stemmer ut i fra gravferdsloven.
Så hva mener statsråden om saken, og skal en fortsatt kunne ha begravelser i bedehus i fremtiden?

Begrunnelse

I Bergens Tidende tirsdag 24. 04 kan en lese om at Tysnesingene er opprørt over at biskopen vil nekte begravelser fra bedehus. På Vestlandet har en hatt lange tradisjoner for begravelser fra bedehusene. Som en vet er vårt langstrakte land ikke like godt utbygd verken når det gjelder kirker eller ikke minst avstander til kirkene og i form av transport. Biskopen sier selv at en begravelse er en gudstjenestehandling som skal skje i kirkene. Derfor denne avgjørelsen. I tillegg sier biskopen at hans avgjørelse ligger i hjemmelen for begravelser som blir ledet av prester. Samtidig sier en seniorrådgiver i kirkerådet at biskopen mangler hjemmel for vedtaket sitt. Seniorrådgiveren mener at presten sitt ansvar er å utføre begravelsen i tråd med gravferdsloven og der står det ingenting om hvor den skal utføres. Som en ser så har man ulikt syn på dette.

Rigmor Aasrud (A)

Svar

Rigmor Aasrud: Etter tjenesteordning for menighetsprester § 7 skal presten ”utføre sin tjeneste i samsvar med Den norske kirkes ordninger. Gudstjenester og kirkelige handlinger forrettes etter de fastsatte liturgier.” Myndigheten til å fastsette liturgier til bruk i Den norske kirke er delegert til Kirkemøtet. Biskopen er øverste leder av prestetjenesten i bispedømmet og kan som arbeidsgiver utøve styringsrett over prestene innenfor rammene som relevant regelverk, blant annet liturgiene, setter.

Gravferd er ifølge Den norske kirkes liturgiske ordning ”en kirkelig handling av gudstjenstlig karakter.” I de alminnelige bestemmelsene i gravferdsliturgien framgår det at liturgen ”etter forholdene og sedvanen på stedet medvirker (…) enten i kirke/kapell og ved graven, eller i hjemmet og ved graven, eller bare ved graven.”

Spørsmålet om hvor gravferder skal forrettes er ikke uttømmende regulert i bestemmelsene til gravferdsliturgien. Det er heller ikke regulert i gravferdsloven. Dermed ligger det innenfor biskopens (og prostens) styringsmyndighet som arbeidsgiver å avgjøre hvor menighetsprestene skal ha plikt til å forrette gravferdene de pålegges å holde.

Mange, og til dels motstridende, hensyn må avveies dersom biskopen skal treffe avgjørelse i slike spørsmål. Gravferden er en personlig og privat handling som berører sterke følelser hos den enkelte, men den er også en ”handling av gudstjenstlig karakter”. Det må tas hensyn til tradisjon og forventninger i et lokalsamfunn, men også til praktiske forhold og prestenes og de andre kirkelig tilsattes arbeidsforhold.

Jeg bør som kirkestatsråd av flere grunner være tilbakeholden med å gripe inn i biskopens håndtering av en konkret sak, og jeg vil derfor ikke ha noen bestemt oppfatning om biskopens skjønnsutøvelse i denne saken.