Skriftlig spørsmål fra Laila Dåvøy (KrF) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1349 (2011-2012)
Innlevert: 08.05.2012
Sendt: 09.05.2012
Besvart: 16.05.2012 av helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

Laila Dåvøy (KrF)

Spørsmål

Laila Dåvøy (KrF): Opposisjonspartiene har ønsket å effektivisere diagnostiseringen av kreftpasienter og andre ved å gjøre som i Danmark, nemlig opprette tverrfaglige diagnosesentre. Dette sier regjeringen nei til. I Danmark kan man få stilt en kreftdiagnose innen 48 timer.
Kan man tenke seg å vurdere mer ressurser til patologien og opprettelse av tverrfaglige diagnosesentere når statsråden nå ser hvilken flaskehals patologien er for 20-dagersfristen i kreftbehandlingen?

Begrunnelse

Regjeringen har stilt krav overfor sykehusene at det for kreftpasienter ikke skal gå mer enn 20 dager fra de får henvisningen til de har igangsatt behandling. I løpet av denne tiden skal også patologen gjøre jobben sin, med å stille den presise kreftdiagnosen, som anviser behandlingsmetode. Skal fristen overholdes, kan ikke patologen benytte mer enn seks dager, ifølge beregninger fra fagmiljøet. De prioriterer vevsprøver fra kjente kreftpasienter og analyserer disse prøvene fortest mulig slik at disse prøvene blir analysert innen fem til seks dager. Problemet er de prøvene som man ikke vet om dreier seg om kreft. Også blant disse prøvene foretas det en prioritering. Blant dem som kommer sist i køen kan det dreie seg om udiagnostisert kreft. Dette er svært uheldig for den enkelte pasient og kan bety vesentlig dårligere prognose.
Arbeidsmengden ved patologiavdelingene ved norske sykehus har økt sterkt de siste årene. Antall prøver som har kommet til patologilaboratoriene har økt med om lag 15 prosent de siste fem årene, mens antall legestillinger har vært uendret. Den medisinske utviklingen har ført til at arbeidsmengden ved hver enkelt kreftprøve øker. I tillegg til økningen i antall prøver kreves i dag mange flere supplerende undersøkelser for å kunne gi riktig og målrettet behandling. Testene kan også spare utgifter til uvirksom og plagsom behandling når en bestemt genforandring ikke er tilstede i svulsten.
Situasjonen ved nesten samtlige 17 patologiske sykehusavdelinger i Norge er vanskelig. Eksempelvis må uprioriterte prøver ligge i fem til seks uker ved St. Olavs hospital og ved OUS i opptil to måneder. Fra politisk hold hevdes det ofte at helsevesenet blir mer effektivt med økt innslag av privat samarbeid. Patologidiagnostikk kan også utføres privat. I teorien kan private institutter samarbeide med private patologilaboratorier om å strømlinjeforme kreftutredningen. Problemet er at det er dyrt å investere i det nødvendige presisjonsnivået. I praksis ender mange av prøvene som i dag sendes til private laboratorier likevel i de offentlige laboratoriene. Det medfører tap av dyrebar tid for den enkelte pasient. Man bør vurdere om ressurstilgangen til patologi er riktig i forhold til den øvrige ressursbruken i helsevesenet.

Anne-Grete Strøm-Erichsen (A)

Svar

Anne-Grete Strøm-Erichsen: Jeg vil først korrigere spørsmålsstilleren. Regjeringen har aldri sagt nei til tverrfaglige diagnosesentre. Spørsmålet om opprettelse av diagnosesentre ble tatt opp i Dok. 8:147 S (2010-2011). I brev til komiteen 28. september 2011 viste jeg til de gode erfaringene med brystdiagnostiske sentre ved mange sykehus. Jeg viste videre til at det kan stilles spørsmål ved om ordningen med brystdiagnostiske sentre er anvendelig også på andre deler av kreftbehandlingen.

De regionale helseforetakene og lokale fagmiljøer har ansvar for å imøtekomme de anbefalte forløpstider for kreftbehandling. Hvordan dette skal realiseres må gjennomgås i de enkelte sykehus, basert på lokale erfaringer og forutsetninger ellers. I Stortingets behandling av saken sa jeg at

”diagnosesentre og ikke minst gode pasientforløp er viktige tiltak. Men jeg er overbevist om at kreftbehandlingen blir best ved at vi - som politikere - bevilger og stiller krav, mens Helsedirektoratet gir retningslinjer, og sykehus og fagfolk organiserer pasientbehandling og forløp”.

Dette har jeg fulgt opp i styringsdialogen med de regionale helseforetakene.

I oppdragsdokumentet for 2012 stilte jeg krav om at det skulle gjennomføres tiltak for å redusere flaskehalser i forløpene for kreftpasienter.

Det er svært viktig at flaskehalser avdekkes for å nå målsettingen om at kreftbehandling skal være igangsatt innen 20 dager. Prosedyrer for å få på plass patologisvar tidlig er avgjørende for å redusere utredningstiden for kreftpasienter og forbedre utredningskvaliteten.

Jeg ba også i oppdragsdokumentet for 2012 alle regionale helseforetak om å rapportere status innen patologi og rekrutteringssituasjonen for patologer innen utgangen av 2. tertial. Jeg vil avvente rapporten før jeg vurderer hvilke ytterligere tiltak som kan være aktuelle for å sikre patologitjenestene.

Jeg er imidlertid fortsatt av den oppfatning at sykehusene og kreftlegene er de som er nærmest til å vurdere hvilke organisatoriske tiltak som gir best pasientbehandling med de ressursene som er til rådighet. Det gjelder også om patologi og andre undersøkelser gjøres best i et diagnosesenter, eller om det er andre tiltak som best ivaretar de tidsfrister som er satt for utredning og behandling av kreftpasienter.