Skriftlig spørsmål fra Lise Christoffersen (A) til forsvarsministeren

Dokument nr. 15:1572 (2011-2012)
Innlevert: 11.06.2012
Sendt: 12.06.2012
Besvart: 20.06.2012 av forsvarsminister Espen Barth Eide

Lise Christoffersen (A)

Spørsmål

Lise Christoffersen (A): Hvem har ansvar for at ingen, heller ikke deltakerne i en pågående NATO-operasjon, der også norske styrker var representert, kom til unnsetning da en flyktningbåt med 72 mennesker om bord sendte ut nødsignaler 18 timer etter at skipet hadde forlatt Tripoli i mars 2011, og der bare ni fortsatt var i live da båten etter 15 dager i drift ble skylt på land langs kysten av Libya?

Begrunnelse

26. mars 2011 forlot en båt Tripoli med 72 flyktninger om bord. Etter 18 timer til sjøs, sendte kapteinen ut det første av flere nødanrop. Det foregikk da en NATO-operasjon i området. Både sivile og militære fartøyer var i nærheten av båten. Det samme var et militært helikopter. Likevel var det ingen som kom flyktningene til unnsetning. Båten ble skylt på land i Libya etter 15 dager. Da var det bare ni overlevende igjen om bord. Europarådet har behandlet en rapport om saken (Doc. 12895, 5. april 2012). Rapportøren opplyser at det har vært umulig å få noen til å ta ansvar for dette bruddet på internasjonale regler. Alle relevante delegasjoner til parlamentarikerforsamlingen er bedt om å bidra til å få fram opplysninger i saken. Norge deltok i den aktuelle NATO-operasjonen. Derfor vil spørsmålet også gjelde oss. Europarådets parlamentarikerforsamling ønsker svar på hvem som kan stilles til ansvar for at mennesker i havsnød ble overlatt til seg selv, med et så fatalt utfall. Det vil for Norges del både være aktuelt å redegjøre for om norske styrker under NATO-kommando eller under norsk kommando var i nærheten uten å bidra til at disse menneskene ble reddet, og å redegjøre for om norske myndigheter sitter med annen relevant informasjon i saken.

Espen Barth Eide (A)

Svar

Espen Barth Eide: Jeg viser til brev fra Stortingets president av 12. juni 2012, med spørsmål fra stortingsrepresentant Lise Christoffersen om en flyktningebåt som ble skylt på land langs kysten av Libya.
Operasjonene i luften og på sjøen under operasjon «Unified Protector» pågikk fra mars til november 2011, og ble ledet av NATO. NATOs maritime embargooperasjoner utenfor kysten av Libya hadde som hensikt å hindre at libyske myndigheter fikk tilførsel av våpen og lignende mens operasjonen pågikk. Norske myndigheter bidro med omtrent ti stabsoffiserer til NATOs kommandoapparat, i tillegg til seks F-16 jagerfly frem til 24. juni. Jagerflybidraget ble deretter redusert til fire fly i perioden fra 24. juni frem til l. august. Disse operasjonene ble kontrollert av NATO, mens vår oppgave var å forsikre oss om at bidragene ble anvendt iht. folkeretten. Norge hadde ingen marinefartøyer involvert i «Unified Protector».
Jeg er kjent med hendelsen utenfor Libya, som representanten reiser spørsmål om. Hendelsen er dokumentert i en rekke rapporter, herunder rapporten til Europarådet fra mars d.å. Plikten til å etterkomme nødsignaler fra sjøgående fartøy er et grunnleggende folkerettslig prinsipp som er nedfelt i FNs havrettskonvensjon. Plikten til å yte bistand til fartøy i nød på åpent hav påhviler alle skip og deres respektive flaggstater. Kyststater har også en plikt til å etablere ordninger og redningssystemer innenfor eget territorialfarvann.
Ulike granskninger er gjennomført bl. a. i en FN-rapport utgitt av International Commission of Inquiry on Libya (ICIL), og en rapport til Europarådets parlamentarikerforsamling (PACE). NATO og noen av de involverte nasjonene har også gjort sine egne undersøkelser. Det har hersket usikkerhet om hvilke fartøyer i det aktuelle området som hadde kunnskap om situasjonen, hvordan situasjonen ble forstått av disse fartøyene samt hvordan varslingen foregikk. NATO oppfatter at egne fartøyer har handlet korrekt og iht. normale prosedyrer til havs. NATO har derfor ikke erkjent noe ansvar for å ha unnlatt å komme fartøyet med flyktninger til unnsetning. Det er uansett viktig at denne typen undersøkelser blir gjennomført for å hindre at liknende tragiske hendelser inntreffer igjen.