Skriftlig spørsmål fra André Oktay Dahl (H) til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:1583 (2011-2012)
Innlevert: 12.06.2012
Sendt: 13.06.2012
Rette vedkommende: Utenriksministeren
Besvart: 19.06.2012 av utenriksminister Jonas Gahr Støre

André Oktay Dahl (H)

Spørsmål

André Oktay Dahl (H): Legger regjeringen på prinsipielt grunnlag til grunn at det skal gis lik lønn for likt arbeid også i norsk utenrikstjeneste, og oppfatter den det som korrekt å påberope seg diplomatisk immunitet mot ansatte som mener at de blir utsatt for usaklig forskjellsbehandling og ikke mottar lik lønn for likt arbeid?

Begrunnelse

Undertegnede har blitt gjort oppmerksom på en sak som nå verserer for domstolene i USA knyttet til spørsmål om likestilling, lønnsvilkår og arbeidsvilkår for lokalt ansatte ved norske ambassader og konsulater. Undertegnede avstår fra å gå inn i detaljene i denne enkeltsaken av respekt for den pågående rettsprosess. Imidlertid vises det til at undertegnede i denne forbindelse har blitt gjort kjent med at justisdepartementet og deretter barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har blitt kontaktet av Likestillingsombudet for å avklare grunnleggende spørsmål om lokalt ansattes arbeidsvilkår og rettsikkerhet i norsk utenrikstjeneste. Jeg har blitt gjort kjent med at den norske ambassaden i USA har flagget at den vil påberope seg diplomatisk immunitet knyttet til denne saken, i spørsmål som altså handler om likestilling, lønnsvilkår og arbeidsvilkår for en kvinnelig ansatt. Spørsmålet er om dette er et område hvor regjeringen synes det er naturlig å bruke denne muligheten. Spørsmålet rettes til både justisministeren og barne-, -likestillings- og inkluderingsministeren hvis departement altså tidligere har vært involvert i saken og forutsettes å ha dialog med Utenriksdepartementet for avklaring av de prinsipielle spørsmålene som saken på generelt grunnlag reiser.

Jonas Gahr Støre (A)

Svar

Jonas Gahr Støre: Lokalt ansatte er en viktig personellgruppe på norske utenriksstasjoner. De utgjør i dag en gruppe på 970 personer fordelt på 106 utenriksstasjoner i 89 land. De lokalt ansatte er hovedsakelig borgere av vertslandet eller borgere av andre land fast bosatt i vertslandet. I sistnevnte gruppe er det også en del norske borgere som på grunn av ekteskap eller andre årsaker er bosatt i vertslandet.
Utenriksstasjonen er ved lov om utenrikstjenesten § 14 delegert myndighet til å ansette lokalt ansatt personell. I henhold til samme lov hører denne gruppen inn under gruppen administrativt personell. I praksis dekker de imidlertid et bredere fagfelt.
Utenriksinstruksen kap. 6 § 1 fastslår at ”lokalt ansatte ved utenriksstasjon skal tilsettes på de vilkår og til den lønn som er vanlig for tilsvarende stillinger på tjenestestedet”. Det heter seg videre at ”stasjonene skal være en forutsigbar og pålitelig arbeidsgiver, og at lønns og arbeidsvilkårene skal være i samsvar med tjenestelandets lover og regler”.
I den grad det ikke er direkte i strid med lokal lov, vil utenriksstasjonene legge til grunn den samme likestillings- og ikke-diskrimineringslinjen i ansettelsesforholdet til lokalt ansatte som gjelder for øvrige deler av utenrikstjenesten.
Lokalt ansatte er ved forskrift unntatt fra tjenestemannsloven og tjenestetvistloven. Det innebærer blant annet at de ikke er tjenestemenn og at de ikke er tarifflønnet.
I Utenriksdepartementets retningslinjer for lokal lønnsfastsettelse og lønnsregulering heter det at utenrikstjenesten skal praktisere en lønnspolitikk som belønner arbeidsinnsats og resultater, samt sikrer likeverdig lønnsutvikling for kvinner og menn. Lønninger skal være individuelt bestemt og differensiert etter stillingens innhold, ansvar og kvalifikasjonskrav.
Det er sammenlignbare stillinger i det lokale arbeidsmarkedet og i andre diplomatiske og internasjonale virksomheter – inkludert andre nordiske lands ambassader – som utgjør grunnlaget for fastsettelse av lønn og andre arbeidsvilkår. Alle sammenlignbare utenrikstjenester rekrutterer og belønner på tilsvarende måte.
Lokalt ansatte ved utenriksstasjoner i land der arbeidsvilkårene er dårligere enn i Norge, gis gjennomgående likevel bedre vilkår enn det som er vanlig i det lokale arbeidsmarkedet. Dette kan blant annet gjelde fastsettelse av arbeidstid, ferie og innrømmelse av permisjoner, herunder fødselspermisjon. Utenriksdepartementet opplever å være konkurransedyktig på arbeidsvilkår. Dette gjenspeiles blant annet i at mange av de lokalt ansatte velger å stå lenge i sine stillinger.
Det vil dermed ikke være grunnlag for å si at tjenesten praktiserer usaklig forskjellsbehandling i lønns- og arbeidsvilkår. Snarere vektlegger vi å ha et godt regulert og forutsigbart system hvor eventuelle individuelle forskjeller i ansettelsesvilkår er basert på saklige kriterier. Det er grunnleggende for utenrikstjenesten å være en anstendig arbeidsgiver.
Når det gjelder immunitet mot lokale domstolers jurisdiksjon, følger det av folkerettens prinsipp om statenes selvstendighet og likeverd at en stat ikke er underlagt en annen stats doms- og tvangsmyndighet. Derfor kan heller ikke domstolene i én stat sette seg til doms over myndighetshandlinger utført av en annen stat. Det er disse prinsippene som ofte omtales som statsimmunitet.
Det er en utbredt misforståelse at en stats eller et individs immunitet for en bestemt domstol er generelt til hinder for rettsbehandling. Dette er ikke tilfelle. Når det gjelder den norske stat, vil denne alltid kunne saksøkes for norske domstoler, i første instans for Oslo tingrett.
Med hensyn til utøvelse av statsmyndighet, herunder hvordan en stats utenrikstjeneste drives, er altså statsimmuniteten til hinder for at fremmede staters domstoler kan sette seg til doms over denne virksomheten av grunner som er beskrevet ovenfor. Dersom det er hensiktsmessig ut fra en totalvurdering, kan imidlertid en stat unntaksvis velge å gi uttrykkelig avkall på sin immunitet i en bestemt sak, slik at en utenlandsk domstol kan få anledning til å behandle sakens realitet. I arbeidsrettssaken som representanten Oktay Dahl viser til i Minneapolis, har Norge valgt å gjøre nettopp dette. Saksøker vil med andre ord få sin sak prøvd ved amerikansk domstol og slipper å være henvist til å saksøke staten ved Oslo tingrett, som er statens alminnelige verneting.