Begrunnelse

Det følger av lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barneloven) § 66 at begge foreldrene har plikt til å bære utgiftene til barnets forsørgelse og utdanning etter deres økonomiske evne, når barnet selv ikke har midler til det. Foreldre har forsørgingsplikt for barna uavhengig av om de bor sammen med dem eller ikke. Dersom den ene eller begge foreldrene ikke bor sammen med barnet, oppfylles forsørgingsplikten ved at faste pengetilskudd betales til barnet, jf. barneloven § 67. Det er fastslått i barneloven at ingen kan gi avkall på den retten barnet har til forsørgelse. Underholdsplikten varer som hovedregel ut den kalendermåneden barnet fyller 18 år med mindre annet er avtalt eller fastsatt. Det følger av lovens § 68 andre ledd at dersom barnet etter fylte 18 år vil fortsette med vanlig skolegang, har det krav på pengetilskudd for den tiden skolegangen varer.
Slik spørsmålsstiller ser det, er det problematisk med en ordning som ukritisk sier at det er greit å kreve barnebidrag fra foreldre til voksne mennesker som ikke oppfyller vilkårene for å være økonomisk selvforsørget pga. egne valg. Det er nødvendig med en problematisering rundt hele prinsippet som ligger til grunn for denne ordningen, og spørsmålsstiller ber derfor om at statsråden ikke argumenterer med utgangspunkt i § 66 om at begge foreldrene har plikt til å bære utgiftene til barnets forsørgelse og utdanning av den enkle grunn at mennesker over 18 år ikke er "barn", men myndige voksne.