Skriftlig spørsmål fra Christian Tybring-Gjedde (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:1683 (2011-2012)
Innlevert: 25.06.2012
Sendt: 25.06.2012
Besvart: 02.07.2012 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Christian Tybring-Gjedde (Uav)

Spørsmål

Christian Tybring-Gjedde (FrP): Flere av skatteavtalene som er inngått mellom Norge og en rekke land er i den senere tiden blitt revidert eller er under revisjon.
Berører noen av disse endringene forhold knyttet til betingelsene knyttet til eventuell betaling av formuesskatt til Norge for nordmenn som velger å emigrere, og permanent bosette seg i et av landene Norge har skatteavtale med?

Begrunnelse

Skatteavtalene Norge har inngått med andre land har til nå betydd at nordmenn som velger permanent å emigrere ikke lenger har rettigheter eller plikter overfor Norge. Dette gjelder naturligvis også skattespørsmål. Norge er blant svært få land som fremdeles har formuesskatt, og eventuelle endringer som berører denne skatten er derfor naturligvis av liten interesse for landene som ikke har en slik skatt. Det er også verdt å minne om at endringer av betydning i skatteavtalene skal fremlegges og vedtas av Stortinget.

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Hovedformålet med skatteavtalene er å hindre dobbeltbeskatning, ikke å skape situasjoner som medfører dobbelt ikke-beskatning. Da er det liten grunn til å inngå avtaler med bestemmelser som reduserer Norges adgang til å beskatte formue som er skattepliktig etter norske regler, når det andre landet ikke skattlegger formue etter sin interne skatterett. Dette er det enighet om mellom Finansdepartementet og våre forhandlingsmotparter i de aktuelle andre landene.
Ved forhandling av skatteavtaler med nye land inngår formuesskatten alltid i listen over skatter som avtalen omfatter, men bare dersom begge land skattlegger formue. Ved reforhandling av gamle avtaler som har omfattet formuesskatt, blir slik skatt enten beholdt eller tatt ut av avtalen avhengig av om formue blir skattlagt i begge land eller bare i ett av dem. Noen ganger er det usikkerhet omkring innføringen eller avskaffelsen av formuesskatt i det landet som Norge forhandler med. Ved (re)forhandlingene tas det da høyde for mulige endringer i dette landets regler ved utformingen av skatteavtalens bestemmelser om formuesskatt, men da bygget på de samme prinsippene som nevnes ovenfor.
Etter skatteavtalens formuesbestemmelser er et lands beskatningsrett avhengig av hvilken type formuesobjekt det dreier seg om. Formue bestående av fast eiendom kan etter skatteavtalen alltid skattlegges i det landet hvor eiendommen ligger. Tilsvarende kan formuesobjekter med tilknytning til næringsvirksomhet alltid skattlegges i det landet hvor den skattepliktige næringsvirksomheten utøves. For alle andre typer formuesobjekter er beskatningsretten tillagt bostedslandet etter avtalen.
Når en skatteavtale ikke (lenger) omfatter formuesskatt, innebærer det at formue kan beskattes i samsvar med norske skatteregler uten at det er gjort begrensninger for dette i skatteavtalen.
For personer som er skattemessig emigrert fra Norge har det liten og som oftest ingen betydning for den norske formuesbeskatningen at skatteavtalen mellom Norge og oppholdslandet ikke lenger omfatter formuesskatt. Det skyldes at de formuesobjekter som Norge etter skatteavtalen har beskatningsretten til, er de samme objektene som Norge fortsatt vil ha beskatningsretten til dersom formuesskatten ikke omfattes av skatteavtalen. Tilsvarende vil de aller fleste av de objekter som Norge på grunn av skatteavtalen ikke har kunnet formuesbeskatte, heller ikke bli gjenstand for norsk beskatning ved en endring av skatteavtalen fordi slike objekter etter skatteloven ofte ikke er formuesskattepliktige i Norge.
For personer som etter skattelovens regler er bosatt i Norge selv om de oppholder seg i utlandet, dvs. de er ikke emigrert etter skatteloven, kan det ha betydning for den norske formuesbeskatningen at skatteavtalen mellom Norge og oppholdslandet ikke lenger omfatter formuesskatt. Dersom vedkommende anses som skatteavtalebosatt i oppholdslandet, vil konsekvensene en slik endring i skatteavtalen være avhengig av hvilken type formuesobjekt det dreier seg om.
Når det gjelder formue i fast eiendom som ligger i Norge eller formue tilknyttet skattepliktig næringsvirksomhet som utøves i Norge, er denne gruppen skattytere i samme situasjon som de emigrerte: de er formuesskattepliktige til Norge for slike objekter enten skatteavtalen omfatter formuesskatt eller ikke.
For denne gruppen av skattytere vil en eventuell endring av skatteavtalen med hensyn til formuesskatt derfor bare få betydning for de øvrige formuesobjektene, dvs. de objekter som tidligere var tillagt bostedsstaten til beskatning etter skatteavtalen. I den grad en skattyter eier slike objekter, vil disse da bli formuesskattepliktige til Norge ved en eventuell endring av skatteavtalen.
Som nevnt dreier det seg her om skattytere som etter skatteloven er bosatt i Norge. Dette vil være skattytere som til tross for utenlandsoppholdet har såpass mye og nær tilknytning til Norge at de enten har valgt ikke å emigrere eller at ikke fyller betingelsene for emigrasjon. Som bosatte personer er de formuesskattepliktige på lik linje med enhver person bosatt i Norge.
Alle nye og reforhandlede skatteavtaler legges fram for Stortinget for behandling og godkjenning før de trer i kraft i form av en stortingsproposisjon. Når en skatteavtale ikke omfatter formuesskatt, er dette alltid særskilt omtalt i hver enkelt proposisjon. Det fremgår da av omtalen at skatteavtalen ikke omfatter formuesskatt og at avtalen derfor ikke begrenser Norges adgang til å oppkreve formuesskatt i henhold til norsk lovgivning.